Sesong 1893 - Odd

1885-1893

I 1880-årene var det ikke mange som tenkte på fotball i Skien. Men en rekke brave borgere var engasjert i andre idretter. Først og fremst var turn og gymnastikk dominerende, ofte med et militært tilsnitt, men også fri-idrett var en populær beskjeftigelse. Vinterstid var skisporten omfattet med stor interesse, både langrenn og hopp, og en del fant også glede av å gå på skøyter. Sportsinteressen var såpass stor og allsidig at det ble naturlig å organisere den på beste måte. 29.mars 1885 så derfor Idrætsforeningen Odd dagens lys. (I sort og hvitt s.48).

Navnet ble livlig diskutert ved stiftelsen. Odd skriver seg fra en av hovedpersonene i Viktor Rydbergs roman «Seierssverdet» og navnet ble foreslått av direktør R. Blakstad, foreningens første formann, og enstemmig vedtatt av de 11 stifterne. (I sort og hvitt s.42)

Odd-pilen har vært brukt som symbol og klubbmerke helt fra starten. Sølvpilen som stadig ville fremover var et utmerket motto for den unge foreningen. Den er symbolet på hurtig og sikkert å nærme seg det mål man har satt seg. (I sort og hvitt s.42)

I England hadde fotballspillet ganske tidlig fått vind i seilene og det var herfra nordmennene fikk sine impulser. Den første norske fotballklubb, Christiania Fotballclub, ble stiftet i 1885 av nordmenn som hadde oppholdt seg i England og året etter fikk man de første internasjonale kamper i Oslo, spillere fra Oslo mot sjøgutter fra engelske krigsskip. (I sort og hvitt s.42) (se lenger ned).

I Skien og Porsgrunn kom man også tidlig med. Skipsreder Christen Knudsen fra Porsgrunn tok med seg en fotball hjem etter et Englands-besøk i 1880. Fra nyfikenhet vokste det frem virkelig interesse for dette ballspillet. Omtrent samtidig ble spillet tatt opp i Skien, sikkert ved påvirkning fra nabobyen, og siden det i Kristiania var dukket opp en fotballklubb, Christiania Footballclub, og i tillegg gymnasiastene ved Aars & Voss skole organiserte sin idrett i «Spring», besluttet man også i Skien å forsøke et fremstøt.

Odd vedtok den 27.april 1887 å gå til innkjøp av en fotball. (I sort og hvitt s.42) Det var formannen Carl Pedersen som den gang foreslo å danne en «footballclub» mot at foreningen kjøpte inn en ball til 10 kr (750 kr i 2019 verdi). (Helter i sort og hvitt s.28)   Schrøderløkka i Duestien var samlingsstedet. Det var morsomt de første gangene, nytt og uvant, men det var ingen konkurranse. Det fantes ikke motstandere å oppdrive og smått om senn døde interessen bort. (I sort og hvitt s42)

Rundt 1890 var det en dødperiode også i landet for øvrig, Christiania Footballclub var oppløst og det blaff i fotballinteresse som hadde gått over Østlandet, svingte i stedet over til sykkelinteresse. (I sort og hvitt s.42)

Sommeren 1892 tok Skien Latinskole initiativet til å innføre fotballspillet i Skien igjen. Først spilte de på en ujevn, skråttliggende eng utenfor byen. Det hjalp da de fikk tillatelse til å spille på «exercerpladsen» på Gråtenmoen. Dette var høsten 1892 (Norsk Idrætsblad 29.08.1893)

Våren 1893 var interessen dalende. Det var da at Odd på sitt medlemsmøte 19.04. vedtok å gå til innkjøp av en fotball, da de hadde penger til overs etter å ha kjøpt inn to sykler. Dette var Ludvig Forvalds forslag. (Helter i sort og hvitt s.28).

Fotballen kom i gang igjen under tannlege Christensens ledelse og «Odderne» deltok med liv og lyst. Så låner vi ordene fra en korrespondent som rapporterer til Norsk Idrætsliv og er gjengitt i 75 Norske Fotballår s.24:

«Lidt etter trak imidlertid Odderne seg tilbake og overlod pladsen til de yngre, som nu har faaet istand mandag, onsdag og fredag spil, i hvilket nu ca 30 gutter deltager. For hver aften gaar det livligere og mere voldsomt til … Omtrent hver aften har jeg gaaet hjem med brune og blaa flækker opefter læggene, og sommetider er det knapt nok, jeg har kunnet slæbe mig hjem. Men eftersom øvelsen blir større, bliver man ogsaa mere ufølsom.» De var igjen tilbake på Schrøders løkke eller skøytebane i Duestien. Håpet var likevel at det skulle dannes en fotballklubb. (Norsk Idrætsblad 29.08.1893)

Tannlege Christensen ble valgt til ny formann i Odd i 1893. (Norsk Idrætsblad 30.05.1893)

I Skien var fotballen gryende denne høsten. I Christiania var den sovnet inn, men en beretning om de første årene i fotballens historie i Norge er skrevet av en av de aller første spillerne:

Norsk Idrætsblad 19.01.1911: (lett modernisert språk)

FOTBALLSPILLETS 25-ÅRS JUBILEUM I NORGE av Laurentius Urdahl

Jeg skal etter anmodning fortelle litt om den gang Norges første fotballklubb ble stiftet, for over 25 år siden, og om spillet, slik vi drev det den gang.

Det var antagelig ikke mange av nåtidens titusener av fotballspillere, som hadde idé om at det var et kvart århundre siden denne idretten ble innført her til lands, før man i høst så en liten notis om det i en av hovedstadsavisene. Denne notisen skal jeg supplere av de dokumenter jeg som fotballklubbens siste formann fortsatt er i besittelse av.

Den 28. mai 1885 ble Christiania Footballclub stiftet. Det var to unge nordmenn, som hadde vokst opp i England og lært å spille fotball der, som foreslo at vi her i Norge skulle se å få innført spillet. Nåværende godseier i Kragerø, Georg Dahll og kontorsjef E. Salvesen fikk samlet en del ungdommer blant sine venner. Det var mest studenter og gymnasiaster ved Aars & Voss skole. I alt var vi 20 stykker, som stiftet klubben. Kontingenten var forholdsvis høy og klubben meget vanskelig å komme inn i. To stemmer imot ved hemmelig votering var nok til å utelukke en søkers opptakelse.

Likevel hadde klubben i løpet av sommeren fått 13 medlemmer og spillet gikk meget livlig hele sommeren. Som øvelsesplass brukte vi daværende Holteløkka, plassen like under Uranienborg kirkes store steinrampe. Denne plassen var den gang helt ubebygd. Som instruktører hadde vi Salvesen, Dahll og Suft.

Av Christiania Footballclubs kassabok kan en se at det for et beløp av 43 kroner ble anskaffet det nødvendige baller (fra England), stenger og flagg til spilleplassens begrensning. Til arbeid på den utmerkede plassen ble det brukt en bagatell av 5 kroner.

Av de mest fremtredende og ivrige spillere i de første årene husker jeg bl.a. de kjente skiløper Richard Blichfeldt, som var en ypperlig forpost (half), den dessverre så tidlig avdøde kamerat stud.med. Rolf Christiansen, brødrene Thomas, Carl og Erling Thiis, Hjalmar Krag, den nåværende kaptein overrettssakfører Claus Winter-Hjelm, den nåværende byfogd Dahl, konsul i Russland Geelmuyden, kaptein A. Segelcke, Kristianias nåværende ordfører dr.med. Nicolaysen, dr. W. Christie, dr. Carl Kohlmann, godseier L. Boeck og overrettssakfører Jørgen M. Heuck.

Det varte ikke lenge før vi var ganske godt inn i spillet, skjønt høsten 1885 ikke var videre skikket til fotballspill. Først fra våren 1886 tok vi for alvor fatt og drev sporten like så ivrig som vår tids ivrigste spillere (1911). Med våre blå og hvite, samt røde og hvitstripete jockeyluer vakte vi atskillig oppsikt når vi gikk opp til spilleplassen ved Uranienborg hvor tallrike tilskuere gjerne innfant seg for å se på spillet.

Høsten 1886 var det utmerket spillevær, så vi drev på med stor iver og syntes selv vi var blitt riktig flinke. I oktober dette året kom det en stor engelsk pansereskadre på besøk. Med unge offiserer og kadetter derfra avtalte vi en match, som skulle avholdes på vår spilleplass den 7. oktober kl. 16.00. Det møtte fram minst 2000 tilskuere. Adgangen var gratis. Alt var i orden. Det var reist avkledningstelt, plassen innhegnet osv. Vi ventet kun på det engelske laget. Da kom det 4 engelske kadetter fra "Iron Duke" og meldte at de øvrige deltakere fra "Minotaur" ikke fikk permisjon da kong Oscar skulle avlegge besøk om bord. Etter en kort rådslagning ble man enige om, på grunn av den fremmøtte store menneskemasse, å avholde en match likevel. De engelske spillerne ble supplert med syv norske deltakere. Som motspillere sto Footballclubbens blå lag. Som rimelig kunne være ble det dårlig samspill i det norsk-engelske laget, som aldri hadde spilt sammen før. Etter ca 1 1/2 times kamp, hvor det ble byttet side 4 ganger (nåtidens spillere skjønner at vi spilte etter andre regler enn i dag), ble resultatet at det norske laget vant med 3 mål mot 0. Så vidt jeg husker scoret Blichfeldt det ene og jeg selv de to andre. Publikum var meget begeistret over spillet og bifallet var voldsomt.

Da kampen imidlertid ikke ble noen virkelig styrkeprøve mellom engelske og norske fotballspillere, ble man enige om å spille kampen den påfølgende ettermiddag.

Nå møtte engelskmennene opp tallrike da de kom med 13 mann. Vi norske ble derfor nødt til å ta med to av våre reserver. Hele oppstillingen og samspillet ble forrykket. Det ble altfor mange spillere på plassen. I min skildring av kampen skriver jeg i Norsk Idrætsblad 22. oktober 1886:

Nordmennene hadde åpenbart ikke ventet at deres motstandere skulle være så flinke, som de virkelig var da nordmennene i begynnelsen var ganske så lammet og torde ikke gå på. Men da engelskmennene ganske så raskt fikk to mål, syntes nordmennene at dette ble for galt og mannet seg opp. Da gikk spillet med liv og lyst. De norske var flere ganger nær ved å få mål, men ble for hissige i det avgjørende øyeblikk og mistet da sjansen til å sparke ballen sikkert. Et uhell for nordmennene var det også at deres egen ball en "association", gikk i stykker så man på slutten måtte benytte englendernes ball, en rugbyball, som var ellipseformet og aldeles fremmed for nordmennene. Hvis man hadde beholdt den første ballen kan det hende at resultatet til slutt hadde vørt et annet. Engelskmennene fikk nemlig på slutten sitt tredje mål og vant således  en solid seier. Engelskmennene viste under kampen et glimrende samspill, åndsnærværelse og sikkerhet, som nordmennene ennå mangler.

Etter matchen fikk man se de engelske kadetter og offiserer spille en kamp fotball etter Rugbys regler. Spillet forekom oss nokså uskjønt. Det gikk så voldsomt for seg at en av deltakerne i meget lidende tilstand måtte bringes ombord i krigsskipet hvor han hørte hjemme. Også flere av de andre spillerne fikk mindre skavanker.

Høsten 1886 fikk jeg i oppdrag å oversette fotballspillets regler til norsk og søke å finne norske navn både på de forskjellige spillerne og de de særskilte uttrykk, som blir brukt i kampen.

Dette første forsøk på å fornorske det engelske spillet - ble meget skrøpelig, ser jeg nå - ble innsatt i Nors Idrætsblad nr 22/1886.

Først i april 1887 fikk "Kristiania fotballklubb" sin første norske konkurrent i det en del av dem, som ikke ble tatt opp i klubben, dannet fotballklubben "Spring", hvor de fleste av medlemmene var elever ved Aars & Voss skole. Straks etter ble det stiftet en klubb på Andersens skole, hvis bestyrer viste den nye idretten så stor interesse at han stilte seg i spissen for klubben.

Samme år begynte firmaet Carl Werner å lage norske fotballer. Hittil hadde man innført de fra England,

Den 16. mai 1887 fant den første kamp mellom to norske lag sted, Kristiania Fotballklubb og Spring. Som rimelige kunne være seiret Kristiania Fotballklubb over Spring, men kun med 1 mål mot 0. Også i en senere kamp samme sommer seiret den eldste klubben.

I mai måned ble første utenbys klubb stiftet, nemlig i Bergen. Vinteren kom allerede i begynnelsen av oktober dette året. Men fotballspillet fortsatte med like stor iver inntil de mørke ettermiddagene til slutt sa stopp.

Da Holteløkken dette året ble bebygd, hadde klubben av konsul Gade på Frogner, leid et stort jorde mellom Bogstadveien og gartner Mordts eiendom, litt nord for der hvor Frogner sportsplass er. Med litt arbeide fikk man her i stand en meget brukbar spilleplass, som også ble utleid til nye klubber, som ble stiftet i årets løp.

I 1888 kom våren meget sent, så spillet kunne begynne først langt ut i sesongen. Det gikk imidlertid meget ivrig i den korte tiden fram til sommerferien. De fleste medlemmene tilhørte den akademiske stand og var derfor i regelen bortreist hele sommeren, så spillet da hvilte.

Foruten de tidligere nevnte klubber kom nå Latinskolens gymnasieklubb til.

Kristiania Fotballklubb talte dette året ca 100 medlemmer. Herav var det omtrent 20 unge damer, som hadde meldt seg inn da klubben dette året tok opp lawn-tennis på sitt program og med store omkostninger fikk i stand to lawn-tennis plasser i et hjørne av sin store spilleplass.

Spring og Latinskolens klubb avholdt 22. september dette året en kamp, som ble vunnet av Spring med 1-0. 

Imidlertid merket vi dessverre allerede dette året en tilbakegang i interessen for fotballspillet. Den nye plassen lå for langt borte fra byen. Den fantes den gang ingen sporvei opp til de trakter og medlemmene fant veien for lang å gå. Litt etter litt ga den ene etter den andre opp, så det ofte var vanskelig å samle tilstrekkelig antall spillere. Flere av de eldste medlemmene reiste fra byen og kom som akademikere til stillinger utenbys.

Da interessen først begynte å gi seg gikk det hurtig nedover skråplanet. Selv de mest aktive og interesserte medlemmene ble lei av å å gå forgjeves den lange veien når det ikke ble noe ordentlig spill.

Vi håpet imidlertid på bedre tilslutning neste år. Med det året brakte dårlig vær så resultatet ble enda verre. I november 1890 ble Kristiania Fotballklubb oppløst. Klubbens eiendeler ble realisert og overskuddet, forresten høyst ubetydelig, ble utbetalt til sognepresten i Uranienborg til sognets fattigpleie.

Som bevis på hvor stor tilbakegangen var og hvor liten interesse det var for det engelske ballspill for 20 år siden, kan anføres hva jeg skrev i min bok "Norsk Idræt" 1891-92. (forfattet i 1889):

"Mens i Sverige og Danmark flere av de engelske ballspill har vunnet betydelig innpass, har det ikke lykkes dem å vinne fast fot i Norge, tross gjentagende og iherdige forsøk. Jeg har selv vært med fra første stund. Det så også i begynnelsen ut til at både fotball, nettball (lawn-tennis), cricket osv. skulle vekke allmenn interesse, men enten det nå har vært den norske treghet mot alt nytt, mangelen på bekvemme, sentrale plasser, eller klimaet, som legger de vesentligste hindringer i veien, vet jeg ikke riktig. Foreløpig har jeg imidlertid gitt opp, men muligens framtiden vil vise at de fornøyelige engelske ballspill kan trives his oss."

Jeg vil slutte den korte betraktning med disse ord:

Fotballsporten kom for 25 år siden, som en glimrende meteor, som lyste opp i vide kretser og vakte stor interesse. Men på grunn av forholdene, ikke minst mangelen på sentrale plasser, varte det dessverre ikke så lenge før interessen ble slapp og det eneste gjenskinn, som dette første oppbluss av de engelske ballspill ga, var de mange private lawn-tennisklubber, som ble stiftet og har holdt seg senere.

For oss som var med for 25 år siden er det morsomt å se med hvilken kolossal interesse spesielt fotballspillet nå omfattes med. Det er i løpet av kort tid vokst til å bli Norges mest benyttede sommeridrett.

For 20 år siden kunne jeg ikke en gang gi den noen omtale i beskrivelsen av idretten, som ble dyrket i vårt land!