Ja, han har fått, men bidragene hans har vært flere.

John-Erling Kleppe var og er «one of a kind».

I alle fall hvis du kommer fra Vessia.

326 kamper og 148 mål. Smak litt på den.

Bare én gang lot han seg friste til å prøve noe nytt, å forlate Pors, men det varte ikke særlig lenge. Treårskontrakten med Hønefoss, da han skulle ut av redet og teste seg selv, ble nemlig avsluttet etter bare ett år.

Kleppe ville hjem igjen.

– Jeg er jo litt for hjemmekjær. Sett i ettertid, burde jeg nok fortsatt å bo i Oslo og spilt for andre lag. Jeg kunne jo blitt værende i Hønefoss også, hvis jeg ville. Hadde jeg satset videre i Oslo, hadde livet mitt ganske sikkert sett annerledes ut i dag. Jeg ville ikke byttet ut hvordan jeg har det nå, med familie, jobb og alt, så sånn sett er det ingenting jeg angrer på. Men sånn opplevelsesmessig, burde jeg holdt ut litt til, sier han.

HJELP AV RØNNINGEN

I stedet ble han altså en ekte Pors-legende. Kanskje den største av de alle – i alle fall hvis man ser på statistikken. Kamprekorden hans ble riktignok slått av Kim Bentsen for noen år tilbake, men målrekorden blir nok stående en god stund til.

Og kanskje blir den aldri slått.

Hvem hadde sett for seg det, da en ung Odd-junior ankom Pors stadion foran 1999-sesongen.

En som egentlig bare skulle innom.

«Går gradene, og John-Erling vil tilbake til Odd», var tittelen i TA i april 1999. Der sto en 20 år gammel angrepsspiller avbildet med Odd-trener Tom Nordlie og Pors-trener Jan Magnussen mellom seg.

Det var i utgangspunktet et lån – fra Odd til Pors – der unggutten skulle få den matchingen og utviklingen han trengte for å ta nye steg og blir klar til å bli eliteseriespiller på Falkum.

Den planen ble etter hvert skrinlagt.

Etter to år skrev han i stedet under på en permanent avtale med blåtrøyene.

Der tidvis herjet han, spesielt med sine helt spesielle dødballferdigheter. Ble det frispark fra 30 meter og inn, var det en god målsjanse, ja i enkelte sesonger nesten garantert mål, da Kleppe stilte seg opp.

– Jeg trente en god del på det. Samtidig hadde jeg en voldsom tro hver gang jeg sto der, klar til å ta frispark. Jeg visste jeg hadde muligheten til å score.

Frisparkkongen

Nøyaktig hvor mange av de 148 målene som kom nettopp på den måten, vet han ikke. Det finnes det heller ingen statistikk på. Men det var en god del.

– Første gang jeg trente på det, var på La Manga. Jeg var vel kanskje 18 år. Jeg og et par til hadde det bare gøy mens vi sto og trente på frispark da Morten Rønningen kom bort. Han viste oss noen små triks, blant annet hvordan man angrep ballen i slike situasjoner, og jeg kjente at det fungerte. Etter hvert trente jeg mer og mer på akkurat det. Så det var egentlig Morten Rønningen som startet det hele.

«Best når det gjelder», er en egenskap alle idrettsutøvere higer etter. Heldigvis var han god på den litt udefinerbare tilstanden der du får ut potensialet ditt mens alles øyne er rettet mot nettopp deg.

– Jeg sto ofte på treningene dagen før kamp, med keepertreneren i mål, og skjøt sikkert alle ti forsøkene rett over tverrliggeren. Men i kampen, dagen etter, satte jeg de rett under og i mål. Hvorfor det var sånn, vet jeg ikke, for teknikken var den samme. Jeg tror det handler mye om det mentale. Jeg hadde veldig trua i kampsituasjon, forteller han.

Etter hvert ble også motstanderne klar over foten hans. Og tok forholdsregler. Han glemmer ikke oppgjøret mot Haugesund på Tollnes stadion, da Pors-banen slet med overvann, og han fikk sin vante mulighet utenfor sekstenmeteren.

– De hadde tydeligvis forberedt seg godt, og hadde en mann i muren som skulle rykke tilbake til stolpen for å hindre at jeg skjøt i det hjørnet. Da tenkte jeg at «dette er en kjempemulighet for meg, og han spilleren skal ikke få stoppe den ballen». Jeg klarte å plassere den rett over hodet hans, inne ved stolpen og i mål. Det husker jeg godt. Det var kult, spesielt da de tok så hensyn til meg, smiler han.

Bildet på nedrykket

Årsaken til at han, etter 2007-sesongen, valgte å forsøke noe nytt var nedrykket. Etter tre sesonger i 1. divisjon måtte nemlig Pors ta den tunge veien ned på tredje nivå. Kampen mot Aalesund, hjemme på Pors stadion og som sendte klubben ned, glemmer han aldri.

Bildet, der Kleppe sitter på en ball, mens fornøyde Aalesund-spillere og ledere trasker rundt ham etter kampslutt, ble et symbol på den store nedturen.

En nedtur klubben aldri helt har kommet seg over.

– Den morsomste tiden var i 1. divisjon, og jeg tror jeg holdt et ganske bra nivå den gangen. Jeg var nok best som fotballspiller i den perioden også, men om det hadde holdt til eliteserien, vet jeg ikke. Det var synd det ikke ble flere år i 1. divisjon, for hadde vi overlevd kunne vi fortsatt å bygge klubb. Det året vi rykket ned var vi vel ikke under streken før på overtid i siste serierunde.

– Det var helt grusomt, husker jeg. Ingen hadde forventet det. Det var nok bunnpunktet i karrieren, sier han.

Noen uker senere valgte han altså å hoppe på et tilbud fra Hønefoss.

– Det var på tide å prøve noe nytt, rett og slett. Det startet veldig bra, og jeg fikk masse tillit, men så sviktet resultatene utover i sesongen. Jeg kunne fint fortsatt der, men så kom Nybergsund på banen og ville låne spillere for å sikre opprykk til 1. divisjon, så da hoppet jeg på det den sommeren, forteller han.

Men bare noen måneder senere ville han altså hjem igjen. Hønefoss gikk med på å terminere avtalen, og Kleppe kom tilbake til Vessia som spillende assistenttrener.

Gjorde alt i Pors

Oppgavene sto regelrett i kø da han kom tilbake igjen. I tillegg til å være spiller og trener, ble han også daglig leder.

John-Erling Kleppe bodde omtrent på Pors.

– En sånn kombinasjon er ikke for alle, smiler han.

– Det hadde med klubbfølelse å gjøre. I dag hadde det ikke gått, men på den tiden hadde jeg ikke familie og andre forpliktelser og sånn sett muligheten. Men det var jo en jobb som gikk 24 timer i døgnet. Etter den perioden, har jeg aldri hatt på lyd på telefonen min. Telefonen kimet døgnet rundt, hele tiden, husker jeg. Jeg måtte bare velge at telefonen ikke skulle bestemme over meg. Nå har jeg aldri på lyd lenger.

– Det er lett å bli spist opp i en sånn rolle?

– Ja, og det har du sett med andre i samme rolle de siste ti årene. Klubben har ikke klart å samle nok folk til å fordele oppgaver mellom seg. Hadde man klart å gi flere personer noen områder hver, i stedet for et én eller to står med alt, hadde man kommet langt. Det er alfa omega å ha en sånn struktur, og der har klubben fortsatt en vei å gå. Men det er ikke alltid så lett å få til, jeg forstår det.

Tvunget til optiker

Der Aalesund-kampen og nedrykket var en gigantisk nedtur, var reisen som førte dem til nettopp 1. divisjon, en av de store oppturene. Under Dag-Eilev Fagermos ledelse, rykket klubben opp til det neste øverste nivået i 2004.

Den samme Fagermo beordret en gang Kleppe til å oppsøke optiker. Årsaken skal ha vært at spissen over en periode hadde bommet på for mange enkle pasninger.

– Jeg tror nok det var hans forsøk på å finne et eller annet, siden jeg ikke gjorde som han ville eller noe sånt. Det er godt mulig jeg hadde en dårlig periode med pasninger, men det husker jeg ikke. Jeg reiste imidlertid til optiker, det gjorde jeg, men synet var helt perfekt, smiler han.

MÅLKONGE: John-Erling Kleppe nettet til sammen 148 mål for Pors. Her feirer han sammen med Sandro Occhipinti etter en seier i Haugesund. Foto: HARALD NORDBAKKEN

Han fikk også føle en annen Pors-treners vrede, Brede Halvorsens, en junisøndag i 2008. Pors skulle spille bortekamp mot Skjetten, på Strømmen stadion, med tidlig avspark. John-Erling Kleppe ba om å få kjøre til kampen selv, siden han skulle i brorens bryllup på Kongsvinger kvelden før

Det fikk han lov til.

Men Kleppe dukket ikke opp til avtalt tid denne søndagen. Da han først ankom kampen, hadde han - ifølge rapportene - et noe slitent preg over seg.

Unnskyldningen var visstnok at han ikke hadde funnet veien.

– Brede burde aldri tatt meg med til den kampen. Jeg tror også jeg ba om fri, uten at jeg fikk gehør.

– Jeg kan si såpass at det ble mye senere enn planlagt kvelden i forveien. Jeg angrer ikke på det, men jeg burde ikke vært med, smiler han.

Heldigvis kan både han og trener Halvorsen le av den historien i dag.

Pors tapte oppgjøret 3-2, etter å ligget under 3-1 til pause. Kleppe selv kom inn de siste 45 minuttene. Det sier alt om hvor viktig han var for laget – sliten eller ei.

– Det var én episode i løpet av karrieren, så det lever jeg fint med, smiler han.

Ga seg tidlig

Han la opp etter 2011-sesongen. I en alder av 32 år.

Noe tidlig, vil nok mange si.

– Kroppen var fin, kjempefin, egentlig, og jeg kunne sikkert spilt to-tre år til. Men det var rett og slett ikke like artig å spille fotball som tidligere. Den var ikke noe galt med spillergruppa den gangen, en kjempefin gjeng, men for meg - som var eldst og ikke lenger hadde spillere som Sandro Occhipinti eller Sigurd Nilsen rundt meg - ble det annerledes. Jeg følte meg ferdig, forteller han.

Rett etter kunngjøringen ble det bestemt å frede draktnummeret hans. Ingen vil noensinne få ikle seg den blå Pors-drakta med nummer 13 på ryggen igjen.

Han er altså en av de største, kanskje den aller beste noensinne. I alle fall i nyere historie.

Men hvorfor gikk det ikke enda lenger? Kunne han ikke spilt i eliteserien?

– Jeg har tenkt litt over det. Jeg burde kanskje vært enda mer seriøs - i alle fall i deler av karrieren - for jeg hadde alltid et eller annet å gjøre ved siden av. Jeg var flink til å score mål og hadde en fin fot, men var kanskje litt for treg. Når det er sagt, hadde jeg kjøpt meg selv i dag, rett og slett på grunn av målteften. Noen har det bare, og trenger ikke trene på det. Å ha den egenskapen, og utvikle den, er spennende. Men om jeg var god nok, det vet jeg ikke. Jeg ble jo ikke plukket opp av noen, sier han.

– Burde du gjort et skikkelig forsøk, lagt alt annet til side og virkelig gått for det?

– Jeg ble spurt av Sandefjord da jeg var ung, men takket nei. Det er sånn jeg kan angre litt på i dag. Det, og at jeg ikke holdt ut litt lenger i Hønefoss, er erfaringer jeg kan ta videre til barna mine – om de ønsker å gå den veien. «Hold ut, man trenger ikke være verdens beste som 16-åring», eller «ta en sjanse».

– Målrekorden din da, blir den slått noen gang?

– Ja, det tror jeg. Men da må det være en skikkelig klubbspiller som tar den, en lojal fyr.

– Og litt hjemmekjær, som deg?

– Ja, smiler han.