Sverre Eika

Store norske leksikon:

Sverre Eika

f.19.08.1899 i Skien - død: 27.05.1971 Oslo - yrke prest

familie: lærer og organist Halvor Halvorsen (1867-1924) og Anne Halvorsdtr Eika (1866-1936

Gift 1934 med Astri Lindboe (28.04.1910-april 1997)

Sverre Eika var en norsk teolog. Gan ble cand.theol i 1923, var hospitalsprest i Trondheim i 1926, sjømannsprest  fra 1927-1946. Under 2. verdenskrig var han prest i flyvåpenet, tilknyttet jagerflyverne under invasjonen og på kontinentet. Fra 1951-1969 var han sokneprest i Ris, Oslo og fra 1946-1964 var han medlem av Statens Velferdsråd for Handelsflåten. Han utga Under mange stjernehimler (1966).

Sverre Eika: "Under mange stjernehimler" - Lutherstiftelsen 1966

Kapittel 1: Odd

Han kan vel ikke være fra Skien uten at han må skrive om Odd - sier vel noen. Og det kan det være noe i.

Etter krigen var jeg i Skien en 17de mai og holdt talen for dagen. Etter talen - tenkte jeg: "Kanskje jeg ser noen gamle venner og kjenninger." Og slik ble det. Da kom også "en av gutta fra gata", altså ikke en hvem som helst. Stort gjensyn. Med armene om skuldrene til hverandre ble 25-30 år borte mellom oss, der vi ruslet bortover torget.

Men så kom det, for det måtte jo sies: "Du, jeg trudd´ru sku sagt noe mer pent om Skien, gett!" Da var jeg hjemme igjen, etter mange års utlendighet!

Ellers trodde jeg vi norske var hjemsteds-kjære, hvor vi enn kom fra i landet. Det får være med det som det vil, det er ikke derfor jeg må ha et kapittel om Odd som overskrift. Det var med Odd det begynte.

En dag - vi var blitt voksne - satte vi oss ned og skulle besinne oss "på oss selv". "Tenk en gang til", ble vi oppfordret til. Og det skulle vi nok ofte komme til, både i små og store ting.

Det er noe stort når den dagen kommer da trangen til å forsøke å komme bak og under det alt sammen melder seg. Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Sosialt, politisk og religiøst? Hvordan er jeg blitt slik jeg er? Hvordan har jeg fått de meningene jeg har, det syn jeg har? Hva og hvem er det særlig har influert på meg? - Far, mor, kamerater, lærerinne, lærer, eller noe helt annet?

Til syvende og sist er det vel spørsmålet om ens egen identitet en arbeider med når en spør slik. Rikest blir vell resultatet når det under spørsmålet lurer en liten uro: Er jeg blitt voksen? Er jeg blitt virkelig uavhengig og fri?

Det er under et slikt tilbake blikk, hvor jeg forsøker på å finne ut litt om meg selv, at Odd dukker opp i tankene mine. Mange glade stunder ga idretten meg gjennom alle år. Jeg erfarte dette som så treffende står over klubbhuset til Københavns Boldklubb, at fotballen: "Gør drenge til mænd, og mænd til drenge."

Om gutten ble mann, det får heller andre uttale seg om - i hvor høy grad det lyktes. "Drænge til mænd" - det er jo det en har strevd med hele tiden, og vel aldri blir ferdig med.

Men: "mænd til drenge". Det tør vi si et sterkt ord om. Det konstaterte vi alltid med den samme fryds: Mænd blev drenge, hvor gamle de ble, og hvor lite prestasjonen til sist hadde med hard idrett å gjøre. Det er noe eget med å komme i drakten, ut på banen igjen, treffe kameratene på nytt. Mænd blev drenge, og ballen var tryllemidlet.

Jeg tar med et gammelt minne: "Det var en gang."

"Es war einmal, so fängt bekanntllich jedes Märchen an...", ordene faller uvilkårlig i pennen når en sitter og løfter hendelser og begivenheter, som forlengst er sunket ned i det underbevisstes dyp, opp over bevissthetsterskelen. Ordene faller så meget lettere i pennen, da det lille minnet jeg vil forsøke å feste til papiret er knyttet til min første time i tysk.

Er det forresten ikke underlige når en slik går på streiftog i sin egen minnenes verden, etter en eller annen idrettsbegivenhet som ble bevart på grunn av det smil, den glede eller den sorg den var knyttet til. Da går tankene forgjeves til de senere år, da man ble med på de "store guttas" lag med viktige og betydningsfulle kamper. De små episoder og begivenheter som blir til minner, har så lett for å bli borte i nervøsitet, massasje, taktikk, og alvor innenfor et stort publikum. Nei, en må som oftest tilbake til: Det var en gang....

Altså: Det var min første skoledag på Skiens latinskole. Dermed var det også dagen for min første tysktime. Vår lærer ga oss ubarmhjertig det første puff inn i den tyske grammatikks mysteriøse verden. Nå hadde vi som var kommet over fra folkeskolen, bare brukt norske betegnelser i grammatikk: Fortid, nåtid, framtid, før fortid osv. over hele linjen. Den nysgjerrighet og interesse en har for alt nytt, ble derfor snart fordrevet av dystre stemninger, da mannen på kateteret begynte å legge ut om noe han kalte "presens av zu sein", - imperfektum, og i det hele lutter latinske ord. Følgen var at jeg ikke forsto noe av det hele. Nei, dette gikk rundt for meg, og jeg gikk hjem i den fortvilte stemning en er i når en plutselig står overfor noe en mener å være et nummer eller to for liten til. Og det til tross for at klassen vår skulle ha sin første kamp med "annen middel" om ettermiddagen og jeg skulle være med på laget.

Etter middagen tok jeg atter tyskboken og satte meg til , men det hjalp ikke: presens, imperfektum, futurum... Alt var der igjen, - like tåkegrått.

Nå kvier jeg meg rent for å fortsette. Med gråten i halsen, om den ikke var i øyet alt, gikk jeg til mor: "Jeg lærer aldri tysk, jeg mamma." Da tok hun boken fra meg, og jeg ble sendt på banen, til Odd.

Det var jo ikke alminnelig at ble befalt å gå på Odd i de dager. Derfor gikk jeg, til tross for at det ikke var noe morsomt å gå fra noe jeg ikke hadde greid.

Den forestående kampen med "annen middel" maktet ikke å spre de tunge tanker. Mørk i hu gikk jeg bortover til sportsplassen. Da hørte jeg en dump lyd, det var fotballen som spratt. Det var som om noen banket på utenfra og ville trenge inn i min triste verden. Men den lyden som ellers virket så elektriserende på unge gutteben, når en hørte den på den andre siden av gjerdet, den hadde i dag ikke sin automatiske virkning. Men - takten ble uvilkårlig hurtigere. Det lød skudd på mål igjen.. Jeg skyndte på. Dette med tysken var noe ordentlig skitt, men, der sto jeg i porten til sportsplassen hvor den lille runde tingesten, som har slik makt over guttesinnet, danset rundt mellom målstengene. Straks etter stilte vi opp mot "de store" fra "2nde middel", og kampen begynte. Ennå lå tysken som en mare over meg... imperfektum, presens, futurum... Jo, det var leit, men det var altså fotballen. Den kunne jeg, og tankene hadde ikke slik makt lenger.

Om jeg nå kunne skildre hvordan fotballen litt etter litt drev tysken med den bekymringer bort og igjen fylte meg med glede over å være til og være gutt. Blås i imperfektum og presens. Dette var også viktig, og det var liv. Et lite stikk til engang ute i kampen, og så drev alt bort som skyer for vinden. Nå begynte vi å spille oss sammen, iveren og humøret steg. Jeg ble varm i skjorten og hver svettdråpe som rant, var liksom en utkrystallisering av tysk grammatikk og annen elendighet. Til slutt eksisterte ingenting annet enn den dansende fotballen. Denne leken, det var livet det. Glemt var imperfektum, presens og futurum, eller med barndommens norske betegnelser, fortidens sorg, nåtidens strev og framtidens bekymring - glemt for fotballen strålende herlige nå!

Og etterpå, da vi hadde slått "2den middel", tok alt seg helt annerledes ut...

Idretten ga glede og spenning, men den ga også mer. Etter hvert oppdaget en at det var med den som med flere av våre industrier. Noe som i grunnen bare var et biprodukt, utviklet seg til ved sin verdi å bli det viktigste og mest verdifulle.

Idretten hadde i seg noe som pekte ut over den selv. Det var i dens vesen et selvsagt, udefinerbart krav om "fair play."

I en biljardsalong i England sto det ved siden av tavlene for poengene disse ord: "and once when the one great scorer cornes to write against your name, he does´nt write that you lost or won, but how you played the game."

Ja, slik er det. "Biproduktet" kan til sist bli det viktigste. Ikke hvor morsomt eller spennende det er, ikke hvor flink jeg blir, ikke en gang om jeg taper eller vinner, men hvordan jeg spiller spillet... det som betyr noe er hva vi selv er blitt til under leken. Idretten har noen skjulte spilleregler som skal følges. Kanskje får den gi inspirasjon til å forsøke å følge disse spilleregler også på andre livsområder? Ja, kanskje den får gi litt økt lyst og evne til det?...

På Odd hadde guttene sin treningstid om ettermiddagen før de voksne kom. Men det var ikke så gjennomført med trener og leder for guttene den gangen. Derfor var det meget, meget morsommere om en kunne få bli med de voksne. Når klokken nærmet seg 19, begynte jeg å titte mot hovedporten. Da begynte de "store gutta" å komme. Jeg tellet de ettersom de kom. For det var en ting det gjaldt. Når de en stund senere skulle sette opp to lag, skulle det jo være 22. Hvis det ikke var kommet så mange voksne, fylte de ut med oss gutter.

Per Skou, Otto Aulie, "Skruen", Jeja, Nils Torstensen---jeg kunne nevne flere. - å hvor jeg så opp til dem! De var på landslaget mange av dem. Det var stad bare å se dem spille, og så på en treningskveld kanskje få spille sammen med dem. Det gjaldt å følge med når en par av dem satte opp de to lagene. Da gjaldt det å være i fokus, stå like foran dem, trippe litt, med armen opprakt, så de måtte se at en var der. Gjett om vi var glade når vi fikk bli med!

Senere har jeg funnet ut at finere trening kunne en ikke få. I spillet sammen med de voksne, måtte vi guttene søke å unngå enhver "kollisjon". Når det gjaldt vekt og styrke, kom vi jo helt til kort. Vi måtte flyte på dribling, og i det hele tatt på det tekniske. Jeg støtte på det samme da jeg mange år etterpå kom til Sør-Amerika. Der var det en idrettsplass i nærheten av sjømannskirken hvor sjøfolkene våre og jeg fikk tillatelse til å spille. Ofte var det noen argentinere som ble med oss, de spilte barbent! Eller noen hadde kanskje lette tøfler, alpargatas på seg. Det er lett å forstå at de som spiller barbent, vil unngå nærkamp med bruk av vekt, kropp og styrke. De vil uvegerlig øve opp det tekniske, slik mange her hjemme vil ha sett brasilianere "leke" spillet.

Ennå har jeg ikke nevnt det jeg særlig har i tankene med å gi det første lille kapitlet overskriften Odd. Det ligger i dette: at Odd var klubben simpelthen i mi hjemby. Når vi møttes i kveldingen til treningen, kom vi fra alle byens kanter. Vi var en flokk i den samme drakt: hvit skjorte og svart bukse. Vi kom fra verksted, fabrikk, kontor eller skole... jeg vet ikke hva de forskjellige var opptatt med i dagens løp. Jeg vet ikke hvor de bodde i byen... Vi var én flokk, bundet sammen ved den idretten vi drev i Odd hvor vi alle hørte til.

Jeg må understreke det selvsagte i dette kameratskapet, i fellesskapet som bandt oss sammen. Jeg tror mange av oss har undret oss over den rikdom det senere viste seg å ligge i dette kameratskapet som fotballen førte oss inn i. Det ga seg blant annet uttrykk i at vi selvsagt brukte fornavn.

Det var på Syd Georgia. Jeg var nettopp kommet til en ny stasjon, men kjente ingen på dette nye stedet. Det var ca 350 mann der. Nå gikk jeg rundt og hilste på dem, litt nervøs og litt ensom blant alle disse. Jeg kom inn i guanofabrikken, ,inn i rommet hvor "sekkingen" foregikk. Her lå "melet" i luften som en skodde. Bare noen skygger som beveget seg, kunne jeg se i det jeg kom inn. Jeg fant mennene etter tur og presenterte meg. Da hørte jeg plutselig fra et eller annet sted inne i skoddehavet: "Sverre!" - her var det en som kjente meg. Etter lyden fant jeg fram. Det var Martin! Martin Johansen, landslagsbacken, som jeg ikke hadde sett siden vi spilte sammen i Paris og Hamburg. Det ble gjensyn! Og det ble samvær. Det var kameratskap fra fotballbanen, som verken avstand eller år forandrer noe på, men som straks roper: Sverre!...

Først etter hvert og siden da jeg forsto hvor mange mennesker et parti- og gruppepreget, klasse- og sektorbestemt både i syn og tanke, lærte jeg å forstå hvilken rikdom jeg uten å vite av det hadde fått i Odd; "Hele byens klubb": Vi var alle en flokk, og dette var noe usagt, selvsagt, som kanskje nettopp ville blitt ødelagt hvis det var blitt pekt på.

Her er vi ved noe av det rikeste ved å vokse opp i en småby. Noen rynker på nesen av småbyen og tror det betyr noe mindreverdig, og tar så fullstendig feil. Å vokse opp i en små by kan bety å vokse opp i en stor verden. I leken på Odds bane var ingen utestengt. Den som ville, kunne bli med i et "hele byens kameratskap". Der ble ofte grunnen lagt til både plikt og rett til å prøve å bli et medmenneske. Der var bare den beste best. Dette var jo av enda større betydning den gang da de sosiale motsetningene var store og ubarmhjertig skarpe. I en liten by som Skien var fattigdom og rikdom å finne side om side. Det kunne være blodig alvor det som generasjonen i dag bare kjenner som en vits: "Han Eugen kunne ikke komme, for det var Rogers tur til å ha støvla." Jeg takker Odd for at vi ikke hadde noen skillelinjer oss imellom der, men hørte hjemme på "alle" sider av de sosiale grensene.

I denne forbindelse må jeg også tenke på min far. Hvordan en folketelling gjøres i dag, vet jeg lite om. I gamle dager var hvert sted inndelt i roder. Hver rode hadde sin rodeforstander, som gikk fra hjem til hjem med sine folketellingslister og skrev opp alle, store og små.

Far var rodeforstander og hadde en rode som var så stor, og lå slik i byen, at den rommet både "østkant" og "vestkant", hele registeret i vårt samfunn den gang. Jeg bar med far på en slik folketelling. Om han spurte meg om jeg ville være med, eller om jeg ba om det, kan jeg ikke huske. Men jeg var med, fra hjem til hjem, inn i dem alle. Så stor forskjell det var på dem! Ennå kan jeg se for meg fattigdommen, elendigheten i de dårligste av dem. Jeg ble helt nedstemt og ville ut igjen. Det luktet så vondt der inne. - Men jeg nøt å komme inn i et lyst, varmt hjem der en flokk var samlet og hadde det hyggelig sammen. Jeg forsto at far kjente dem alle, likte dem alle, og forsto dem alle.

Undre på om far ville meg noe siden jeg fikk være med ham? Jeg vet ikke. Men jeg tror at han uten pekefinger la inn i meg litt av hva det er å være medmenneske. Intet må være oss fremmed. Alt sammen og alle sammen, deres gleder og sorger, lyst og nød, alt hører med til "byen vår". Slik kan den lille byen åpne for oss til en stor verden. Dermed har intet skjedd, intet er skapt, det er sant. Men det er en mulighet for noe...

For en tid siden kom jeg over et ord fra Finland: "Jeg søkte min sjel, men jeg kunne ikke se den. Jeg søkte min Gud, men han unnvek meg. Jeg søkte min bror - og jeg fant dem alle tre."

For lenge siden var det en som sa at han ville være der hvor et menneske brøt i stykker skallet om seg selv, krøp ut og rakte hånden mot en som vandret på den samme veien.

"Jeg var sulten, og dere ga meg mat, jeg var tørst og dere ga meg å drikke. jeg var syk og dere så til meg." (Matt.25,34f)

Varden 06.11.1971;