Tor Arne Sannerholt

Legenden åpner opp om den fatale utvisningen og sparken: – Det var den store tabben

HEDRET PÅ VEGGEN: Tor Arne Sannerholt (t.v.) har kommet opp på veggen. I dette intervjuet forteller han om mye, fra sigaretter, til den store tabben og kvelertaket. Her sammen med Stian Johansen og Dag Harald Johansen. Foto: Hans Eivind Øygarden

 17.03.25 21:20

 TA - Hans Eivind Øygarden

SKIEN: Tor Arne Sannerholt kunne ikke takke nei denne dagen. 57-åringen leverer historier fra en annen tid - om den store tabben, kameratskap, «rekord-karantenen», sparken og om røykingen.

Tor Arne Sannerholt fra Skotfoss og Skien vil helst holde seg i bakgrunnen og leve et anonymt liv, men nå både ville og måtte han stille opp for å få sin fortjente heder og hyllest.

Mandag ble Odd-legenden hedret med sin egen plass på Skagerak arena.

Det er mange år siden Tor Arne Sannerholt stumpet røyken. Men han spilte mot Norges, og noen av Europas, beste etter å ha røyka ti sigaretter i bilen «over Siljan» på vei til Drammen.

Til slutt tok karrieren slutt også for den fotrappe og teknisk briljante fotballspilleren fra Skotfoss.

57-åringen ser tilbake på årene i Odd som det største, mest takket være kameratskapet og miljøet - men han hadde også hadde noen gode år i Kongsvinger.

Tabben Tor Arne Sannerholt trekker fram, var overgangen til Strømsgodset i 1997. Det ble langt fra fullklaff.

Det passet rett og slett ikke for den unge mannen som var vant til å jobbe på dagtid og trene etterpå.

13 kamper og sparken

Det var flere ting som spilte inn i den store nedturen, og det endte med kvelertak, rødt kort og rekord-utestengelsen på totalt 13 kamper og til slutt sparken.

– Hadde det vært VAR da, hadde det ikke skjedd, mener Tor Arne i dag.

– Derfor er jeg for VAR, konkluderer han og smiler.

Seks av kampene var i eliteserien, men han fikk heller ikke spille for andrelaget, så det ble totalt 13 kampers karantene og til slutt sparken.

Mer om det snart.

Først skal vi gå ned til Skagerak arenas sørende. Der er nå diktet «Hjemlengsel til Skien», skrevet av Odd-poeten, lyrikeren og skiensforfatteren, Stian Johansen, rammet inn med et bilde av Tor Arne Sannerholt fra Odd-debuten.

Da var Sannerholt 17 år. Nå er han 57, fortsatt sprek og lett på tå, men en nylig prolapsoperasjon gjør at den aktive vaktmesteren fortsatt, i noen uker til, må være forsiktig med å løfte, trene og sitte.

– Jeg kan ikke løfte en stekepanne engang, sier Tor Arne og smiler.

Måtte vente på bingoen

Tor Arne Sannerholt har takket nei til intervjuer etter at han la opp som fotballspiller. Han har ikke hatt noen behov for det. Men denne mandagen forteller han om både opp- og nedturer.

I Odd var det slutt etter 1999-sesongen. Den definitive avslutningen kom som Notodden-spiller i 2005.

Flere spillere har fått sin plass på veggene på stadion på Falkum; Steffen Hagen, Frode Johnsen, Espen Ruud, Geir Karlsen og Einar «Jeja» Gundersen.

Nå er det altså Tor Arne Sannerholts tur - etter litt press fra Stian Johansen. Odd og Dag Harald Johansen (bedriftsmarkedssjef) forteller at de nå er mer og mer opptatt av å behandle de tidligere heltene på en bedre og tydeligere måte, både som nå, med dikt og bilde på stadion-veggen, i tillegg til at de blir invitert og involvert på kampdag. Blant annet.

Diktet «Hjemlengsel til Skien» ramser opp Stian Johansens gamle helter, noen 1976-modellen vokste opp med, og andre som flyttet til Skien og bosatte seg her.

Var Skien bra nok for Odd-spillerne, måtte det da også gå an for Johansen å flytte hjem igjen.

– Da vi skulle finne ut av hvem vi skulle ha bilde av, var det ingen tvil for meg. Sannerholt var min favorittspiller gjennom 80- og 90-tallet, han var sannsynligvis den beste også, sier Stian Johansen.

– Det er gøy å høre, det var en annen tid. Jeg husker vi kom ut av det gamle klubbhuset og måtte stå og vente 20 minutter før vi kunne begynne å trene, for «Bil-bingoen» var ikke ferdig. Da «treraderen» gikk, ble de andre forbanna og spant ut, og det lå en støvsky over treningsfeltet. Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på de som holder på nå, forteller Sannerholt og ser ut på Skagerak arena og dagens Odd-trening.

– Jeg pleide å stå og vente på autografer. Jeg sto der og ventet i til sammen to år, og jeg har nok 20 autografer av Sannerholt, smiler forfatteren og Odd-supporteren.

– Sannerholt var best og kjappere enn alle andre. Han var helt tydelig bedre enn alle andre, mener Stian Johansen.

– Det passet meg ikke

Tor Arne Sannerholt kom til Odd fra Skotfoss som guttespiller og fikk a-lagsdebuten som 17-åring i 1985, borte mot Sandefjord.

Han fikk ikke med seg opprykket i 1998 og heller ikke cupfinaleseieren i 2000, men han har mange gode minner, og det handlet først og fremst om kameratskapet.

– Det begynte å komme fram en gjeng, og hvis du ser i etterkant så har mange av dem som rykket opp blitt trenere. Miljøet var høydepunktet, vi var her fordi vi ville spille for Odd. De fire første årene på a-lagsnivå i Odd tjente jeg null kroner. Gleden over å spille i Odd var så stor. Etter hvert begynte pengene å komme i bildet, og det var da jeg ville teste meg i Strømsgodset, for å se om det å være profesjonell var noe for meg, forteller 57-åringen som har én tittel, norgesmester som junior.

– Ja, men den teller ikke. Det er a-lagsnivå som teller, sier Tor Arne og smiler godt.

Da Odd rykket opp i 1998, var Tor Arne Sannerholt i Strømsgodset.

– Det var en tabbe, sett i ettertid. Jeg dro fra Odd etter 1997-sesongen. For første gang i karrieren fikk jeg muligheten til å drive med fotball på heltid, jeg ble profesjonell. Men det passet meg ikke. Det å fly og vase borti Drammen mellom treningene, nei, det var ikke noe for meg. Jeg likte å jobbe, forteller Tor Arne som da jobbet som tømrer.

Saken fortsetter under bildet.

KOMPISGJENGEN: På Odds 1987-lag var Helge Haugen (nest ytterst til høyre bak) den eneste som kom utenfra. Bortsett fra ham var det telemarksmodellen tvers gjennom. Foran fra venstre: Jan Troøyen, Gudmund Soleng, Erik Holtan, Roger Engh, Kurt Semb, Hans Ole Groa, Erik Pedersen. Bak fra venstre: Knut Seland, Vetle Heldal, Vegard Aase, Frank Herregården, Bjørn Stavsholt, Roar Stavdal, Tor Arne Sannerholt, Tom Bukta, Helge Haugen, Lars Petter Røise (trener). Ikke til stede: Tor Erling Hogstad og Ola Larsen. Foto: TAs arkiv

– Den fatale utvisningen

– Jeg trodde det skulle bli bra, men det ble helt motsatt. Jeg begynte å kjede meg i gatene i Drammen. Generasjonen min var vant til å jobbe. Vi jobbet fra sju til halv fire, så trente vi. Jeg klarte ikke å omstille meg, jeg vet ikke helt hvorfor. Det var en tabbe å gå til Godset da - selv om det da var ett av Norges beste lag, gjentar den tidligere midtbanespilleren og fortsetter:

– Jeg kjørte om morgenen innover til Drammen, røykte ti inn, trente på morgenen, så var det seks timer til neste økt, nei det ble helt feil for meg. Og så fikk jeg den fatale utvisningen - og seinere fikk jeg sparken, sammen med flere andre. De hadde satset for mye, jeg tror vi var 40 i stallen og jeg husker ikke alle engang. Alle jeg har spilt med i Odd, husker jeg.

– De hentet inn og hentet inn, de kom til cupfinalen og på tredjeplass, de brukte penger som fulle sjømenn. Det gikk over stokk og stein, mener Sannerholt i dag.

Tilbake til den fatale utvisningen. Hva skjedde egentlig?

– Jeg tok kvelertak på en Lillestrøm-spiller, og så skjelte jeg ut dommertrioen. Hadde det vær VAR, så hadde jeg ikke blitt utvist. Så jeg er for VAR, sier han og forklarer videre:

– Det kvelertaket, ja du får ikke seks eller 13 kamper som jeg fikk, for så vidt å gå i halsen på ham, men han heiv seg bakover. VAR hadde avslørt det, og da kan det hende at karrieren min i Godset hadde blitt annerledes. At jeg fikk sparken, etter sesongen, var helt greit. For det var dårlig oppførsel.

– Men det handlet nok også litt om økonomi, men det var helt greit. Jeg leverte ikke. Jeg fant aldri roen der borte, og det er fullt og helt min egen skyld.

Tor Arne Sannerholt snakker videre om den gang han begynte å tjene penger på fotballen.

– Det ble ikke så mye sølvtøy, jeg hevet ikke noen pokaler, men jeg hadde det veldig moro. Du skal også være klar over at vi ikke tjente penger den gangen. I 1989 var vi i Kongsvinger to poeng fra bronse og jeg hadde 2200 kroner i måneden, forteller han og fortsetter:

– Det var 2000 til husleie og 200 kroner til røyk. Penger var ikke noen grunn til å spille fotball, vi gjorde det fordi vi ønsket å spille fotball. Pengene er eimen til mye ondt i dag. Du må kjøpe ut folk, folk nekter å gå fra kontrakten sin. Det var ikke noe argument for oss, for det var ikke noen penger i fotballen.

Tor Arne Sannerholt spilte for Odd i tre perioder; fra 1985 til 1989, fra 1991 til 1997 og i 1999. Han var også i Kongsvinger, Strømsgodset, Tollnes, Pors, Herkules og Notodden.

Vi fortsetter i 1998, da Tor Arne Sannerholt fikk en real a-ha-opplevelse da han skulle spille - og løpe - mot Rosenborg, som da var Norges beste lag med en midtbane og en løpskapasitet på et helt nytt nivå.

– Vi kan gå kjapt tilbake til 1989, jeg spilte i Kongsvinger og røyka. Cirka ti år etter, i 1998, da jeg spilte i Strømsgodset hadde norsk fotball tatt sjumilssteg. Jeg røyka fortsatt like mye. Rosenborg slo Real Madrid og Dortmund borte, da nytta det ikke å røyke 20. Det skjønte jeg ganske kvikt. Det var 20 minutter med makspuls, avslutter Tor Arne Sannerholt med et smil - og hvilepuls.