Det er menneskemøtene som gir ham mest. Både på godt og vondt.

Se videoer på ta.no.

– Det er klart det kan være tøft av og til, men det handler om tillit, sier Ben Roger Elvenes, banksjefen og den tidligere Odd-spilleren.

Spissen, som sier selv at han egentlig ikke var god på noe, banket inn mål i en tid da Odd var et stykke unna eliteserien, men likevel kunne ha 3000 tilskuere på kampene.

Siden 1997 har det handlet mye om bank og siden 2010 har han vært toppsjef. Også Elvenes merker at det er tøffere tider for mange.

Denne dagen har «Benny Gullfot» hjemmekontor.

Vi tar en lang lunsj og en enda lengre prat hjemme hos den tidligere storscoreren, de siste 12 årene med tittelen administrerende banksjef i Sparebanken Din.

Ben Roger Elvenes, og kollegene, passer på 7500 millioner, 7,5 milliarder kroner.

Det lever han fint med.

Men det er mange av møtene, historiene og skjebnene som treffer ham.

Banksjefen er som de fleste andre.

Til og med han har gjeld.

– Jeg er en blakk millionær, sier 52-åringen og smiler.

Rådyrene hopper frydefullt rundt i hagene i nabolaget der roen igjen har lagt seg. Det var noen måneder med offentlig uenighet, banksjefen, ordføreren, kjendisen, uheldige sms-er, en influenser som ville bygge høyere enn det naboen ønsket, beskyldninger, beklagelser og til slutt en avgjørelse.

Nå har Ben Roger Elvenes lagt det bak seg.

Snart skal influenser og kjendisblogger Eveline Karlsen bygge på nabotomta.

– Nå ser jeg fram til at Eveline skal begynne å bygge og vi skal opparbeidet et godt naboforhold. Og det tror jeg virkelig på. Vi hadde en veldig god tone før sms-er og så videre kom, så det tror jeg skal bli bra, sier Ben Roger.

Han ble tidlig voksen, og måtte ta ekstra ansvar hjemme da faren døde altfor tidlig. Da var minstemann, broren, Kai David, bare 13 år. Storebror Benny valgt å flytte hjem fra Oslo, men han fortsatte studiene, både jobbet og spilte i Pors, samtidig som han tok vare på de som er viktigst for ham.

Ben Roger bryr seg om mennesker.

Familien og venner selvsagt, men også kundene, de som kommer til ham og banken med både tøffe historier og tårer.

– Jeg kjenner ofte på det. På den ene sida skal vi opptre profesjonelt, men samtidig er det situasjoner som gjør at det treffer i hjertet, ryggraden og det følelsesmessige. Og så må vi som en liten, lokal sparebank prøve å strekke oss der det er mulig. Samtidig har vi noen rammebetingelser, regler og et

finanstilsyn som kikker oss over skuldra hele tida, så det gjelder å bruke det handlingsrommet vi har for å finne løsninger, sier han som styrer Sparebanken Din, det som var både Bø- og Seljord sparebank fram til fusjonen i 2013.

Han merker at det er tøft for flere nå.

– Ja, det gjør vi jo som bank. På lik linje med inflasjon, så har du strømpriser, du har matpriser og renter. Kunder kommer i svingninger også med tanke på samboerskap, skilsmisse, det kan være noen som dør, ja vi er borti mange situasjoner som rådgivere for en husholdning og ikke minst for bedrifter.

Hvor høy skal renta bli før den igjen flater ut og går ned igjen? Ben Roger Elvenes tør å spå.

Mer om det senere.

Ben Roger oppdaget tidlig at han likte å skape noe, bygge, bruke kroppen.

Da han var 15 hadde familien på fem flyttet fra rekkehuset på Fluesnappern til ny enebolig på Gulset.

– Jeg løp hjem fra skolen for å være med snekkerne på slutten av dagen.

– Det å skape noe har alltid ligget veldig nært. Det er det samme som når mange går ut og trener, du frigjør tanker. For meg har det vært min friplass, min fritid.

Så var det Sannerholt da, selveste Tor Arne, som ikke var helt fornøyd med kompisen. Se og hør her:

Han har også skapt sitt eget, flotte hjem på Faråsen. Der har han bodd i 25 år.

Det har blitt noen samboerskap, fire barn og ett bonusbarn. Men Benny har blitt og det oppgraderte huset er både hjem og hytte.

– Jeg har lagt ned mye penger og fritid her. Jeg har gjort det mest selv. Det er min rekreasjon. Det er her jeg virkelig kopler av, sier han og smiler.

Det begynte altså på Gulset. Benny var aktiv. Ikke bare likte han å snekre. Det ble mye idrett.

Han byttet ut Gulset med Odd i 1985. Tre år senere var han på a-laget.

– Det var veldig spennende. Noen år tidligere hadde vi kommet til semien i cupen og jeg er jo vokst opp på Fluesnappern. En av de nærmeste naboene der var Geir Karlsen. Så jeg var med på kamper, sammen med sønnen Christer. Jeg husker det var moro som guttelagsspiller og få muligheten til å komme ned til Odd, forteller han og fortsetter:

– Men et par år før det la jeg egentlig fotballen på hylla og satsa på langrenn, men det ble litt kjedelig å trene aleine. Jeg savna garderobepraten. Det å være del av et samhold med mye humor. Jeg fikk muligheten i Odd under trener Morten Larsen - som var veldig flink. Jeg fikk tidlig sjansen til å prøve meg på a-laget. Det var da Svein Mathisen spilte i Start, så da kan du tenke deg hvor lenge det er siden.

– Hvem er den beste du har spilt med?

– Den mest intelligente spilleren var Tor Arne Sannerholt. Mens den største var nok Tor Erling Hogstad, med over 200 kamper for Odd. En spiller som var god til å holde på ballen, særlig i store rom og uten motstand. Han var driblesterk med et stort repertoar av egenoppfunnede finter. Den største utfordringen for laget var derimot at disse fintene måtte trenes på uten motstand. Det endte ofte opp i lengre skadeavbrekk. Men Tor Erling var lett og hadde en smidig hurtighet som vi lagkamerater satte pris på, særlig i returløpene for da hadde han aldri hold, svarer Benny og smiler.

– Så ja, for meg går nok Tor Erling foran storheter som Frode Johnsen, Christer Basma og Tommy Svindal Larsen.

– Hvordan var det å spille i Odd på den tiden?

– Det var spennende og veldig givende å gå ut og skulle prestere på det som også da var det høyeste nivået i Telemark. Det var mange sommerfugler i magen, og det var jo en aldersforskjell med tanke på de jeg spilte sammen med, som Tor Erling Hogstad, Roar Stavdal og Brede Halvorsen og den gjengen der, så jeg følte meg som en liten gutt.

– Er du misunnelig på de som nå spiller i eliteserien?

– Jeg har jo aldri vært noen god fotballspiller, jeg var ikke hurtig og jeg kunne ikke skyte. Det jeg hadde var at jeg var litt smart innenfor 16-meteren. Så jeg tror jeg kom så langt som jeg kunne.

– Hvordan fikk du navnet Benny Gullfot?

– På Gulset spilte jeg på midtbanen, og det var Morten som dro meg opp som spiss da jeg kom til Odd. Jeg hadde en sesong da jeg spilte både junior-, B- og A-lagskamper, og hadde vel 52 eller 53 scoringer det året. Det var på den tida, og dere journalister som slo opp det navnet første gang.

Selv om det «bare» var snakk om 3.- og 2. divisjon (nest øverste nivå) på den tida, var interessen stor.

– Den gangen var det fra 1500 til 3000 tilskuere fast, litt som nå, så vi hadde nok en status med tanke på næringslivet og ikke minst når «guttane» reiste på byen. Det var jo en helt annen tid den gangen. Skiftet til Odd kom egentlig da Erik Holtan, Tor Arne Sannerholt og Ronny Deila tok tak i det med kultur. Det var noe helt annet da jeg spilte enn det var da det ble opprykk til eliteserien, mener han.

Arild Åmot, Vetle Heldal, Ben Roger Elvenes

Etter hvert dro Ben Roger til Oslo for å studere, og det ble spill i både Bærum og Kjelsås.

– Jeg trappet ned på grunn av utdannelsen og så slet veldig med knærne, forteller 52-åringen i dag.

– Jeg spilte i Bærum med Bjørn Heidenstrøm, og hadde Lars Tjærnås som trener og Tom Nordlie som hjelpetrener. Jeg lærte mye der. I Kjelsås var det Stig Mathisen som var trener.

– Den dyktigste treneren jeg noen gang har hatt. Han skrev D-oppgave i soneforsvar – som den første i Norge. Drillo-fotballen stammer fra Stig Mathisen. Kjelsås holdt på å rykke opp til eliteserien med ham. Han fikk det meste ut av spillerne og det lagtaktiske var han helt rå på.

Etter Kjelsås gikk ferden hjem til familien og Pors.

– Jeg var markedssjef der, samtidig som jeg spilte for Pors og studerte. I den perioden ble Grenland fotball etablert og jeg var på brakka til Pors og hørte de klare meningene om det at Odd og Pors skulle slå seg sammen. Det var sterke meninger, også den gangen. Og der har vi noe av det vi fortsatt ser, der Pors følte seg som lillebror, mens Odd var storebror. Noe av det samme ser vi mellom byene Skien og Porsgrunn. Hvis vi kan fjerne det lillebror- og storebrorstempelet, og se hva som er best for Grenland, så hadde de byene vært én by.

– Er du tilhenger av sammenslåing?

– Det er såpass mange rasjonelle argumenter, ikke minst med tanke på det med infrastruktur og kostnader, så ja vi skulle vært én by, svarer han som ikke var helt ferdig med fotballen etter to sesonger i Pors.

– Jeg var i styret til Odd i fire år da jeg fikk muligheten til å være konstituert daglig leder. Det var det året vi skulle ut i europacupen for første gang, i 2001. En spennende reise, og jeg har vært heldig og fått tillit og muligheter til å sitte ved alle sider av bordet.

– Jeg satt med regnskapene den gangen og vi hadde en omsetning på under 10 millioner kroner. Så kom tv-rettighetene og omsetning fløy opp i 30 millioner året etter. Rundt 70-80 prosent var på spillerlønninger og andre lønninger, og den samme prosentsatsen var det året etter. Så det var en boom med tanke på å få en profesjonell fotball i både Norge og ikke minst her i Grenland. Endelig fikk de muligheten til å lønne spillere og trenere på en helt ny måte.

– Da du spilte i Odd var det kanskje snakk om abonnement på Vi menn eller Donald Duck, du tjener bedre nå?

– Sannsynligvis tjener jeg bittelitt bedre nå, ler han og fortsetter:

– Vi hadde littegrann. Jeg ryddet forresten her en dag og da fant jeg de gamle avtalene med Odd, og sannsynligvis var jeg en av de første bosmanspillerne da jeg gikk fra Gulset. Bakgrunnen var at min far ikke skjønte hvorfor arbeidsavtalene for spillere skulle være noe annerledes enn i arbeidslivet. Når en avtale går ut, bør ikke spilleren ha en forpliktelse overfor klubben lenger, så i avtalen min har jeg en kontrakt på at jeg er en type bosmanspiller. Det gikk fint og Gulset ønsket jo at spillere skulle gå til større klubber.

Bosman-dommen kom for øvrig noen år seinere, først i 1995.

Ben Roger Elvenes er imponert av det som har skjedd, og skjer, i Odd. Men han ønsker seg flere telemarkinger og tror telemarksmodellen fortsatt er viktig for entusiasmen.

– Med de midlene Odd rår over, er det er imponerende at de kom på 5. plass. Men jeg skulle gjerne sett at det igjen blir brukt mer tid på telemarksmodellen, få fram enda flere med tilhørighet for igjen å øke interessen blant både publikum og næringslivet.

Historier er det flust av, og Elvenes velger seg ut noen.

Som den gang Odd var på treningsleir i gamle Jugoslavia.

– Juniorlaget, a-laget med følge, og deler av styret, var på treningsleir i Pula i Kroatia. Der spilte vi kamp og jeg hadde mine læremestere i dyktige spisser som Knut Seland, Brede Halvorsen og Roar Stavdal. De lærte meg hvor viktig det var å sette seg i respekt, og gjerne på en måte der forsvarsspillere og keeper blir litt irritert på deg. Og det klart jo jeg. Etter tre minutter kommer jeg litt for seint, men jeg velger likevel å sparke ballen ut av hendene på keeperen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det ble både dytting og spytting i ansiktet, og det var da jeg skjønte at vi har et litt annerledes lynne enn folk på Balkan, innleder Benny Gullfot og fortsetter:

– Kampen gikk videre og vi hadde en back, Pål, som hadde en ganske kraftig takling på en spiss. Midtstopperen, som sto ved siden av meg, løper over halve banen før han slår til Pål så han ligger helt vannrett i lufta. Da måtte jeg ta den samme løpeturen, det går ikke like fort, men da jeg kommer fram til åstedet brøyter jeg meg vei fram til midtstopperen, tar tak i ham, spenner beinkrok og legger ham i bakken. Da jeg reiser meg opp igjen har fotballbanen blitt endret til en indianerfilm der de står i spissrotgang. Jeg har lest en del Tex Willer opp gjennom og jeg skjønte hva som ventet meg. Da var bare å løpe. Det var slag og spytt, men jeg kom meg gjennom og tenkte at nå er jeg i mål, det er i alle fall sånn vi ser på indianerfilm. Men det var jeg ikke.

– Hele laget begynte å løpe etter meg og jeg måtte finne ly. Bak sidelinja var det en skog og jeg løp alt jeg kunne inn dit. Der sto det mange oddere og fremst mangeårig formann, Erik Holmberg, en svært dyktig leder og Odd hadde nok aldri vært der de er i dag hvis det ikke hadde vært for ham. Og der sto han, øyelegen, jeg tror ikke han har drept en flue engang, men der sto han klar, det så ut som han hadde boksehanskene på. Og det synet, Erik Holmberg klar til kamp, det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg kom meg inn i skogen, det gikk 10 minutter så hadde det roet seg. Midtstopperen fikk rødt kort og vi kunne fortsette kampen. Og heldigvis så vant vi.

En annen mentalitet opplevde han også i et møte med engelske proffer.

– Vi spilte mot Queens Park Rangers. Det var Peacock og en annen midtstopper, to sluggere. Jeg fikk en skikkelig en i ryggen så jeg nesten mista pusten. Jeg snur med og han sier «I'm gonna kill you, son». Og neste gang var han ikke interessert i ballen i det hele tatt, han bare feide meg av banen. Jeg ynket meg der jeg lå og fikk jo skikkelig vondt. Da jeg snudde meg sa han: I told you son, I told you. Den var tøff. Og der så du litt av de genene som lå i engelsk fotball i forhold til norsk, veldig mye mer kynisk, mye tøffere som sådan.

– Jeg husker også noen cupkamper, mot Lillestrøm og Mjøndalen, som var veldig spennende og vi presterte god. Og så var det veldig moro med opprykket.

I den siste kampen for Odd, 12. september 1993, på Åråsen mot Lillestrøm 2, gikk Ben Roger Elvenes av banen etter en time.

Og hvem kom inn? Jo, en som skulle få en enorm karriere, Frode Johnsen.

– Nå som du forteller det, så kommer jeg på en annen funfact. Tommy Svindal Larsen fikk sin debut i Sandefjord da

han kom inn for meg.

– Jeg husker også en episode der Tor Arne (Sannerholt) tar vegg med en spiller på midtbanen, før han vil spille ny vegg med meg og regner med å få tilbake ballen. Han begynner å hyle. Han hyler fra 20 meter, han får ikke ballen og han løper og hyler, så forbanna, helt til han passerer målet. Og så står han ved målet i tre minutter og hyler før han går bort til hjørneflagget og tar et kvelertak på det. Den skulle han ha tilbake.

– Skulle han hatt ballen tilbake?

– Nei, han hadde ikke scoret, Tor Arne scorer aldri mål, svarer Ben Roger og ler godt.

Vi må litt tilbake til bank, renter og det å være en mindre lokalbank.

– Føler du deg som en lillebror i bankverdenen?

– Bade ja og nei. Ja, med tanke på rammebetingelsene myndighetene gir oss mindre distriktsbanker, men nei med tanke på nærhet til kundene. Da føler vi oss mer som en storebror som har relasjon til kundene våre på en helt annen måte enn storbankene, svarer 52-åringen og legger til:

– Nærheten er den store styrken vår. De større bankene, men også nisjebanker som er veldig digitale, har et helt annet konsept. Vi har trua på at mennesker er sosiale dyr og vi trenger av og til å ha en prat med en rådgiver. Da skal vi ha kapasitet til å følge opp våre kunder på en annen måte enn store, digitale banker.

– Jeg sier ofte at bank handler ikke om penger, men om tillit og en gjensidig tillit mellom kunde og rådgiver, supplerer Ben Roger Elvenes.

Sparebanken Din har utvidet og har nå kontorer både på Herkules, i Bø, Seljord og Åmot.

– Og så har vi sagt at vi skal etablere oss på Notodden. Vi skal ta posisjon som banken for Telemark. Det vil alltid være slik at kunder bytter bank, men vi har hatt en voldsom vekst fra 2013 og til i dag. Vi hadde et år der vi hadde 21,4 prosent vekst, så vi har god fart. Vi skal være konkurransedyktig over tid. Det viktigste er den relasjonen og dialogen vi har, vi skal være bank i både gode og utfordrende dager. Og for oss alle mennesker så kommer det noen utfordrende dager - og da skal vi som en lokal sparebank være til stede.

– Hva så med renta, hvor høyt opp skal den før det flater ut og snur igjen?

– Det er et rentemøte denne torsdagen, og sannsynligvis vil Norges Bank da øke med 0,25, og så får vi se over på nyåret, om det har stagnert såpass i både inflasjon, og økonomien, som igjen gjør at de ikke trenger en ny økning. Men, og jeg skyter fra hofta, sannsynligvis blir det én renteøkning til, enten 0,25 eller 0,5, så tror jeg det vil være der til etter sommeren - og så kommer Norges Bank til å senke renta, svarer banksjefen som styrer store summer.

– Vi sitter og forvalter 7,5 milliarder, det er store tall, men jeg sover veldig godt. Og det som er hyggelig er at Sparebanken Din, siden fusjonen, har økt egenkapitalen med en halv milliard kroner. Det er takket være dyktige ansatte gjennom disse årene.

– Om jeg får lov, så er det en ting som har betydd mye for meg fotballmessig. Det er fotballskolen i Vrådal, som Ivar Varden fikk meg inn i. Det har vært noe av det mest givende opp gjennom årene, det å bruke én uke hver sommer i 24 år på glade fotballgutter- og jenter.

Avslutter Ben Roger Elvenes.