Bjørn Olav Heidenstrøm

Da krisen traff, måtte Bjørn selge ideen sin. Det tapte han 50 millioner kroner på

EVENTYRER OG GRÜNDER: Bjørn Heidenstrøm har flere historier enn de fleste. Foto: Ole Martin Møllerstad

 13.12.24 05:55

 TA - Ole Martin Møllerstad

PORSGRUNN: Han var «millimeter» unna å bli mangemillionær. Uten at Bjørn Heidenstrøm (56) mister nattesøvnen av det.

Mange har spøkt om det. At han falt i en gryte da han var liten.

Litt sånn som Obelix, bare at han ikke ble usedvanlig sterk.

Mer det at han fikk i overkant mye energi.

Lopper i blodet, som det heter.

For dem som kjenner Bjørn Heidenstrøm, eller bare har lest om han, kommer det neppe som noen overraskelse.

Da han var liten, måkte han egen hage, helt ned til gresset, om vinteren for å ha et sted å trikse. Han syklet til Skien for å trene med to fotballag, for så å sykle hjem igjen.

Siden det, har det blitt utallige påfunn.

– Det var en del energi der, ja, smiler han.

Felt av virus

Noen mennesker er det litt vanskelig å vite i hvilken ende man skal begynne i. Det har rett og slett skjedd for mye. Historien om den «Den skalla mannen fra Herøya» er en sånn en.

Derfor begynner vi sånn omtrent halvveis i livet.

Den gangen han satset som gründer.

Og var fotballspilleren med de store ideene.

– Jeg hadde en tanke om å lage om den berømte taktikktavlen til en app, før ordet «app» eksisterte. Jeg husker jeg sto foran lederen for alle trenerne i Tyskland, som er et stort marked, tok demonstrasjonen av «Datacoach» og ble lovprist. «Dette skal alle trenere i Europa ha», sa han.

IDÉ: Bjørn Heidenstrøm lanserte ideen om Datacoach, og fikk nesten suksess med taktikktavlen sin. Foto: terje pedersen

– Kan jeg få cd-en og installere den på pc-en min, spurte han så.

Selvfølgelig kunne han det.

– Da viste det seg at på cd-en befant det seg noe som kunne ligne Europas sterkeste virus, og maskinen låste seg. Våre programmerere var tydeligvis ikke så dyktige likevel. Det ble etter hvert en lærdom, for selskapet gikk nedenom og hjem og vi måtte avvikle.

Måtte selge

Noen år etter, i år 2000, forsøkte han seg igjen. Han dro til Toronto for å møte investorer i forbindelse med et gründerkonsept. Alle de pengesterke likte det han la fram, men takket til slutt nei. Etter selve seansen ble det jekket noen øl, og den store direktøren i det som kan sammenlignes med Telenor der borte, spurte Bjørn hva sms var for noe.

For på det området lå nordamerikanerne merkelig langt etter.

– Det var på den tiden vi allerede hadde begynt å betale for ringetoner og sånt hjemme i Norge. Der og da bestemte jeg og en til oss for å starte Canadas første og største sms-selskap, med lik eierandel hver. To år senere gikk jeg gjennom en skilsmisse og var så nær konkurs at jeg måtte selge aksjene mine for «ingenting», kanskje noen titusener. To år etter det igjen, solgte kompanjongen min sine for 53 millioner kroner, forteller han.

– Bittert å tenke på?

– Nei. Det er som å tape cupfinalen, liksom, at det var synd. Surt der og da, men jeg ble fort ferdig med det. For meg har ikke pengene vært det viktigste, men det å bygge noe.

– Det hender jeg og kompisene mine møtes, alle 50 pluss, rundt bålet og snakker om sånne ting. Flere av dem sitter meget godt i det nå, med både inntekter og formue, men når det kommer til opplevelser og eventyr så er det plutselig jeg som er vinneren, sier han.

Stoppet med eventyr

Han var fotballspilleren som ble hentet til Lillestrøm av Tom Lund, som var Odd-kaptein og fikk fire kamper for Leyton Orient i England. Blant mye annet.

Så ble han gründeren.

Etter det eventyreren.

I 2009 og 2010 syklet han fra Norge til Sør-Afrika og samlet inn fotballdrakter, 700 i tallet, langs veien.

Det er jo noe man gjør – selvsagt.

Reisen, som endte opp med at Bjørn og den gigantiske drakten ble vist fram på åpningsseremonien under fotball-VM i Sør-Afrika, ble behørig omtalt i TA.

EVENTYR: Bjørn Heidenstrøm med prosjektet The Shirt som til slutt endte med å bli med å bli vist under VM i Sør-Afrika. Foto: TheShirt.no

Og i 2012 padlet han stående fra Basel i Sveits til Svartehavet.

Også noe man gjør.

Nå er det imidlertid slutt på de verste stuntene.

– Kona, politikvinnen Marianne, sa at «jeg har vært så mye redd, at det må du slutte med».

– Jeg tror jeg aldri blir ferdig med barnet i meg, og eventyreren. Jeg har noen prosjekter, men med ledelse fra kona. «Du må gjerne dra på ekspedisjon, Bjørn, men du må huske at du brukte 500 000 kroner sist gang». Jeg må heller ikke gjøre noe farlig, og sørge for å ha sponsorer i ryggen. Når det gjelder gründervirksomheten, har jeg datteren min som nå fungerer som en mentor, siden jeg er en så dårlig forretningsmann selv, forteller han.

Fem stykker og ei bikkje

Men det var altså på fotballbanen han skapte navnet sitt. «Heiden» var et stort talent, fikk flere aldersbestemte landskamper, og ble hentet til Lillestrøm, et av de beste lagene på den tiden, allerede som 17-åring. Én eneste kamp ble det for a-laget før han returnerte til Odd et par år senere. Deretter ble det Bærum, Sogndal, Drøbak/Frogn, Odd og helt til slutt Tollnes. I tillegg til et fire kampers langt opphold i Leyton Orient.

Samt et 5. divisjonskamp i Riga under falskt navn. Som seg hør og bør.

Karrieren ble likevel ikke helt som han hadde sett for seg som ung gutt på Herøya.

ODDER: Kaptein Bjørn Heidenstrøm (t.v) hadde flere perioder bak seg i Odd - også den gang klubben var i mørket i fotball-Norge. Her deppende igarderoben sammen med (fra venstre) Arild Årmot, Arild Jensen og Hans Børge Lien Pettersen. Foto: Telemarksavisa

– Da jeg kom til Lillestrøm, følte jeg at jeg hadde klart det. Etter det begynte den store driven min å dale, forteller han.

– Hadde faren mitt hett Gert Ingebrigtsen det året der, så hadde jeg kanskje blitt pushet videre.

Han spilte i eliteserien med Sogndal, men også 2. divisjonsfotball med Odd. Bortemøtet med Bjørkelangen var på mange måter et slags bunnpunkt.

– Det var fem stykker og ei bikkje som møtte opp. Da visste vi at vi var langt unna toppfotballen. En av dem som møtte var faktisk Bård Tufte Johansen. Han hadde tatt hele turen fra Skien med hvitt skjerf og hvit lue, forteller han.

Han fikk være med å rykke opp til 1. divisjon med skiens klubben. Etter hvert også opprykk til eliteserien. Men etter opprykk sesongen i 1998 ga han seg på toppnivå.

– Jeg sa til Odd at jeg skal jobbe for en som heter Teo Luisa og en som heter Petter Stordalen, så nå er jeg ikke fotballspiller på heltid lenger, men bruk meg hvis dere vil. I kampen vi rykket opp, kom jeg innpå i andre omgang, husker jeg. Det ble også min siste kamp for klubben. Spillerne dro på Mets etter kampen for å feire, og jeg var den første på plass. Der ble jeg møtt av en supporter med fullt Odd-utstyr som sa «fy fader, så godt at Odd endelig er oppe igjen», og spurte samtidig om jeg var på kampen. «Ja, jeg spilte i andre omgang», sa jeg. Han visste tydeligvis ikke hvem jeg var.

– Det var ikke fristende å bli med opp i eliteserien da?

– Alle har drømmer, og min var å spille på Anfield. Da jeg var 18 år, skjønte jeg at det nok ville bli vanskelig. To år etter det, forsto jeg at jeg trengte en jobb ved siden av fotballen. Jeg har hatt selvinnsikt hele veien. Da spillere som Morten Fevang kom til klubben, for eksempel, skjønte jeg at han var bedre enn meg, sier han.

133 kamper ble det i Odd-trøya, og syv mål.

– Jeg kjente på den store lengselen, og noe som kan kalles kjærlighet mellom menn, da jeg var på Wrightegaarden i sommer sammen med Teo Luisa. Der dukket nemlig Knut Seland og andre opp, og det var så mye klemming og spandering, og jeg tenkte at «dette er jo det jeg har savnet siden jeg sluttet å spille fotball». Ikke nødvendigvis stang ut, eller stang inn, men kameraderiet.

Tilbake til Herøya?

Den siste perioden, altså etter fotballkarrieren, gründerlivet og eventyrepoken, den han er inne i nå, handler mye om fortellinger. Han skriver bøker, og holder foredrag. I tillegg til en 50 prosent stilling i Oslo friluftsråd.

Nå venter den store boka om motivasjon, så er planen å fullføre «Profesjonell», en slags metode for å bli profesjonell fotballspiller og alle historiene som ikke er fortalt om noen av landets mest kjente spillere.

– Jeg er jo egentlig en latterlig profesjonell selv. Jeg har noen få kamper for Leyton Orient å vise til. Når jeg i sitter i samtaler med Ronny Johnsen, Lars Bohinen og Kjetil Rekdal, så er jo jeg en fleip. Men jeg syns det er en kul intro til boka, der jeg tar utgangspunktet i meg selv som sjuåring og tiden da jeg ville bli «proff».

De siste årene har gutten, han som brukte ballen til å komme seg ut og derfra videre rundt om i verden, fra lille Herøya, krevd å få mer av oppmerksomheten hans.

– Jeg har blitt så gammel nå at jeg plutselig har begynt å tenke på ord som «identitet». For meg er identiteten min Herøya, Grenland, Telemark, Norge. Jeg bor på Hurum nå, og har gjort det i 20 år, men det er altså sånn jeg plasserer meg selv. Jeg merker at jeg stopper her oftere og oftere nå. Samtidig tar jeg meg selv i å snakke om oppveksten min på Herøya mer og mer. Det var 100 prosent arbeiderklasse, og landets lengste 1. mai-tog. Jeg hører jo at jeg er litt stolt av akkurat det.

Og hvem vet, kanskje han til slutt ender opp nettopp der, under fabrikkpipene, igjen.

– Jeg har snakket med madamen om identitetene våre, jeg fra Herøya og hun fra Elverum, men vi har ikke oppsummert. Jeg har imidlertid sagt at jeg ønsker å jobbe mer i Grenland i tiden som kommer. Jeg har en tanke om å lage den neste tur boken min herfra. Sånn som i dag, da jeg holdt et foredrag i Kragerø foran 80 telemarkinger, alle gründere, fikk jeg litt ekstra puls.

– Dette er jo flokken min.