– Det var vel ikke alle som følte de passet inn i Den Hvite Skare, sier Terje Bordi som kom inn i den nye supporterklubben først og fremst gjennom samarbeidet han – som drev Mets på den tiden – hadde med Den Hvite Skare, Oddrane og Odd.– Det var en ny gjeng som ønsket å skape noe nytt, og ble dannet ut fra miljøet vi hadde på Mets. Det var jo der alle var, supportere og spillere, før og etter kamp, den gangen båndene var mye tettere enn i dag, forteller Jarle Malmstrøm.
Leide gymsal til flagg
Det var en glad gjeng som trommet sammen et styre til den nye supporterklubben. Malmstrøm ble valgt som den første lederen. Sidsel Torjussen på sin side, ble kasserer. – Jeg dukket opp på stiftelsesmøtet og ble ufrivillig valgt inn som kasserer. Jeg husker jeg måtte ta fram regnskapsbøkene fra videregående for å finne ut hva jeg egentlig skulle gjøre, smiler Torjussen. 5. mars 1999 var de offisielt en supporterklubb. – Jarle ville gjøre mye, store og morsomme ting. Da vi bestilte storflagget måtte damen som sydde det leie gymsalen på Gjerpen for å få det ferdig., forteller Sidsel.
Ikke kontroll
På kampene hjemme på gamle Odd stadion hadde klubben hadde satt opp en egen stillastribune til supporterne. Den var full hver eneste gang de første månedene. Det tok nemlig ikke lang tid før supporterklubben vokste seg stor. Plutselig var de 700–800 medlemmer. -Vi var sulteforet også fikk vi tre seire på rappen. Det var ganske «gildt», husker jeg. Det var i det hele tatt en veldig «go» de første årene i eliteserien, med opprykket, den gode starten på førstesesongen, til cupfinalen året etter. Det var halvannet år med nesten bare oppturer, sier Bordi. Comebackåret i eliteserien gikk over all forventning, både for klubben og den nye supporterklubben. Det var litt vel mye entusiasme blant de aller ivrigste. Det kan kassereren skrive under på. – Jeg ble valgt til noe jeg verken hadde kapasitet eller nok kunnskap om, sett i lys av hvor stort det ble. Jeg forsøkte så godt jeg kunne, sier Torjussen. Det ble en god del kriting, samt en del impulskjøp. Til slutt tok regningene dem igjen. – Oddrane ble jo startet litt i full fart av en gjeng som bare ville ha de gøy. Det var nok ikke så stort fokus på økonomistyring. Da jeg kom inn i 2000, brukte vi hele sesongen på å rydde opp. Det dukket opp krav fra overalt, husker jeg, flere hundre tusen kroner til sammen. Det ble jo kjøpt en buss, blant annet, der kom det en del regninger i etterkant, forteller Langeland.
Verdens lengste tur
På hjemveien var bussen i knestående, og gikk knapt framover. «Den aller lengste borteturen i historien», minnes Bordi. – Vi ble i alle fall én dag forsinket tilbake på jobb, husker jeg, sier Bordi.
Ordnet seg alltid
Det er i det hele tatt borteturene gjengen var med på som sitter best i. Etter å ha spilt mange år i 2. divisjon og 1. divisjon, skulle supporterne endelig få reise på tur til store steder som Brann stadion, Lerkendal og på lange turer til Tromsø og Bodø. Langeland for eksempel, reiste til Bergen alene uten hotell eller noe slags form for overnatting i boks. Han endte opp på en sofa hos en Brann-supporter i Loddefjord. Det ordnet seg alltid. – Jeg og Torkell bestemte oss for å reise til Bergen et år – helt på sparket – og bare møtte opp på Fotballpuben. Der fikk vi et rom å sove på rett over puben, sier Bordi. – I Bergen var det stort sett bare å møte opp på Fotballpuben, så fant vi ut av det.
– Det skjedde noe lignende i 1999. Kampen mot Tromsø ble flyttet til Tromsdalen, husker jeg, noe som skapte trøbbel med tanke på flyet hjem. Da var det noen venner av Jarle som ordnet oss sengeplasser, slik at vi slapp å tenke på det. Den kampen gikk imidlertid så dårlig at jeg stakk ti minutter før slutt og rakk flyet hjem, smiler Geir.
– Vi var de snille
Det er noen år siden opprykket, de to cupfinalene og påfølgende spill i Europa nå. Verken Langeland, Torjussen, Malmstrøm eller Bordi er lenger aktive i Oddrane. En ny generasjon har tatt over. For lengst. De er fortsatt supportere, er på kamper og følger med, men har latt den mest intense heiingen og syngingen over til yngre krefter.
– For meg handlet vel om at jeg ble gift og litt kjedelig etter hvert. Livet forandrer seg, sier Sidsel – som fortsatt har sesongkort. Hun var, i likhet med de andre, en del av den første Oddrane-generasjonen. Spørsmålet er hvordan vi de bli husket, sammenlignet med for eksempel Klanen, Kanarifansen eller Kjernen?
– Vi var de snille, smiler Torjussen. – Vi hadde vel egentlig en regel om at det var lov å drikke øl, men ikke sprit, på turene for eksempel. Vi hadde ikke lyst til å havne i bråk, sier Sidsel.– Det var vel litt bevisst også. Det var jo en del tull og tøys rundt omkring, med Vålerenga-, Lillestrøm-, Start-, Stabæk-supportere og andre. Det var en viss form for selvjustis innad i gruppa. – Og skal man ha mulighet til å rekruttere utenfra, så må man framstå som relativt normale, sier Langeland.
Solgte aksjer før kamp
Nå er det som sagt en ny gjeng som driver videre det som i 1999 ble satt sammen i hui og hast. Men gjengen bak, nå flere oppe i 50-åra, glemmer aldri de første årene med eliteseriefotball, to cupfinaler på kort tid og påfølgende Europa-spill.– Samholdet vi hadde, var det aller beste, minnes Bordi. – Selv om du hadde bestemt deg for å ikke å reise på kamp, så endte man jo alltid opp på match likevel – uansett om det var hjemme, eller i Tromsø. I min jobb har jeg masse kunder i hele landet, så jeg husker jeg ringte rundt til folk i Molde eller i Tromsø for å få booket et møte i forbindelse med når Odd skulle spille der, smiler Geir. – Så jeg var på nesten alt av kamper. – Jeg husker jeg hadde startet å spare litt i aksjer, men hadde så lyst til å reise til Bergen at jeg solgte alt for å få råd. Flere tusen kroner, husker jeg. Mamma var ikke fornøyd, ler Torjussen. – Det er sikkert morsomt å være en del av Oddrane nå også, men det var en annen kultur den gangen vi holdt på. Det var en annen nærhet til spillerne. Sportsmiljøet som fantes på Mets, med Odd-, Gjerpen- og Herkules-spillere som ofte var der selv, og de søndagene som var nesten like store som lørdagene. Det var en annen nærhet den gangen. – Det syns jeg var det aller morsomste, sier Malmstrøm.