Varden 27.06.1914:
Han spilte 11 av 41 landskamper som Odd-spiller.
Sammen med Otto Aulie dannet han det berømte backparet "Skoulie".
Han var ansatt i Union Co. AS, i Oslo og Skien, derfor skifte mellom Lyn og Odd. De spilte 22 landskamper sammen.
I 1922 ble han tildelt NFF´s høyeste utmerkelse: Gullmerket og i 1930 fikk han i etterkant: Gullklokka for 25 landskamper.
Han var president i NFF i årene 1929-1934. Han var visepresident 1928/29.
I 1934 ble han NFF´s første æresmedlem.
1891
Peder Skau f.20.05.1891 døpt i Skien kirke
Foreldre: Lærer Kristian Pedersen og hustru Hella f. Haraldsen
Familien bor på Skotland i Skien
Folketellingen samme år forteller om familien på Gamle Skotlandsvei i Skien
Far Kristian Pedersen og mor Hella Haraldsen, en sønn Lars f.1877, datteren Ingeborg Karine f.1889
1910 Folketelling
Per Skou f.20.05.1891 i Skien bor på Borg på Bestum i Aker sogn.
Han bor nå hos bankfullmektig Lars Skou og hustru Anna Skou, som har er i familie med. De er begge fra Skien. De har også en sønn Hans Kristian Skou f. 24.08.1907, Odinsgate 12 på Frogner i Oslo. I 1911 får de en sønn som også kalles Per. De bor da p.t. på Sollys i Asker
Foreldrene Kristian og Hella er begge lærere i folkeskolen og bor i Ivar Aasensgate 565. Sammen med dem bor barna: Ingeborg Karine f.1889 lærer i folkeskolen, Andreas Pedersen Skau f.1893 kontorist Lundetangen bryggeri og Oskar Pedersen Mosfjeld f.1896 skolegutt
1910 Per Skou kommer fra BK1908 til Odd sammen med mange lagkamerater. Han blir Odds mest solide spiller denne sesongen og utmerker seg med sitt støe, sikre spill og fine personlighet.
1911 Han flytter Oslo høsten 1910 og spiller for Lyn i to år. I 1911 blir han Norgesmester med dem og debuterer på landslaget i kampen mot Sverige. Akkurat den debuten er kanskje ikke hans beste prestasjon og han må ta ansvaret for et baklengsmål. Han kom sterkere tilbake.
1912 Spiller på Norge i OL i Stockholm. I den forbindelse trykker Varden dette innlegget:
Per Skou er av utseendet en alvorets mann. Rolig og kald, sikker og beregnende står han alltid der hvor hans motstandere ikke vil at han skal være, det vil si der hvor ballen er når den besøker hans enemerker.
Vi må med sorg se hen på alle de utmerkede sportsfolk som Skien har eksportert. Noe i retning av vemod var det, som grep oss da Skou etter en sesongs i første laget dro fra byen. Vi så han spille i Lyn her i Skien. Det er noe av det beste vi har sett av Skou, da han reddet Skienspokalen for Lyn i fjor.
Ofte så vi hans navn på en fremskutt plass i avisene. Helt fra Stockholm lød meldingene om hans bedrifter og etter en sesongs fravær dukker han opp i laget igjen. Skou er i likhet med Ingolf Pedersen avholdsmann og det bør alle «footballers» være.
Old Player
1916 Varden 25.04.: Intervju med Per Skou: Per Skou om sine hardeste fotballkamper. Hvordan bør det trenes?
Mine to hardeste idrettskamper har uten tvil vært de to fotballkampene, som Olympialaget hadde på våren 1912 med den skotske, profesjonelle klubben Celtic, skriver P. Skou i Sportsmanden. Det er jo en stund siden, men de som var tilskuere ved disse kampene vil sikkert huske hvordan skottenes overlegenhet i løp, fysisk kraft og i teknikk gjorde minuttene lange for oss stakkars nordmenn. Særlig måtte dette gå ut over forsvaret og vi kunne visst alle si da kampen var over, at vi var utkjørte. At vi klarte oss med forholdsvis gode resultater, første dag med 1-4, andre 1-3, må vel tilskrives to ting; Et forbausende hell og "Skruen" (Odds keeper, Ingolf Pedersen)m som aldri har spilt så briljant, som i de to kampene.
Når jeg er oppfordret til å skrive en liten artikkel i bladet, benytter jeg anledningen til å peke på et par ting, som jeg tror fotballspillerne og deres organisasjon muligens ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på. Det kan ikke nektes for at det går sent med spillets utvikling her i Norge, til tross for de anstrengelser som er gjort av forbundet ved å arrangere kamper mot fremragende utenlandske lag, ved ansettelse av trenere osv. Finnes det ikke også andre metoder? Jeg mener der må være en oppgave for de enkelte klubber å lære sine medlemmer, særlig nybegynnerne, selve spillets teori, d.v.s. gi veiledning om hvordan det bør trenes, innprente allmenngyldige regler for de enkeltes plasser på laget og hva disse krever særlig trening i. Hvordan forsvar og angrep kan planlegges. Spillerne har også godt av innimellom å lese gjennom de spillereglene. Teorien har alt for liten plass.
Dernest, for å bringe vårt spill framover til det nivå vi finner i våre naboland, ville det ikke være nyttig om forbundet om sommeren fikk opp hit en 3-4 dyktige danske spillere, som kunne gi seg bedre tid hos de enkelte klubber og lære fra seg både angreps- og forsvarsspill?
Kamper mot dyktige utenlandske lag er selvfølgelig både utviklende og nødvendig, men en kamp går fort og vi får ikke tid til å kunne iaktta våre motspillere og avlure dem kunstene. En enkelt engelsk trener, som ikke kan gjøre seg forståelig for alle, har vanskelig for å kunne lære bort og illustrere sine metoder.
Kunne vi få en del danske spillere opp hit (oppholdet kunne jo bekostes av de klubbene, som de besøker), ville våre folk kunne motta undervisningen på banen i spill sammen med dyktige spillere, lære å få det tempo i spillet og den kontakt med hverandre, som vi nå mangler. lære hvordan et hurtig samspill skal føres og treningen gjennomføres.
Min oppfatning er at vi nå har stått stille et par år og at noe må forsøkes for å bringe spillet framover.
1918
Peder Skou får en datter Gudrun, med Magdalene Eliassen. De bor i Briskebyveien 15, Uranienborg, Oslo
1962
Per Skou f.20.05.1891 dør i Oslo 24.02.1962
Aftenposten 26.02: Per Skou død
En av landets mest kjente fotballspillere og ledere, Per Skou, døde plutselig lørdag ettermiddag på hjemvei fra fotballtingets forhandlinger. Per Skou var nær 71 år gammel. Han var født i Skien, ble student i 1911, men fikk samme år ansettelse i Union Co., et selskap han kom til å tilhøre resten av sitt liv og i flere viktige stillinger. Han kunne i høst feire sitt 50-års jubileum i selskapet, sterkt hyldet av styre og representantskap. I den største del av denne tid var Skou revisjonssjef, men han hadde i årenes løp en rekke oppgaver innen- og utenlands, som han gjennomførte på en utmerket måte. Da han i høst offisielt trådte tilbake fra sin stilling, ble han av styret og representantskap anmodet om å skrive selskapets historie, noe han nu var godt i gang med. Skou hadde en enestående posisjon i sportsverdenen. Han var således æresmedlem i Lyn og Norges Fotballforbund. Om denne siden av hans rike liv forteller vi nærmere om på sportssiden i dag. Skou hadde Kongens fortjenestemedalje i gull.
Sportssiden: Like stor som aktiv og leder
Per Skou var «Odd-er», men han kom til å dele sitt rike idrettsliv mellom den tradisjonsrike Skiensklubben og Lyn, alt ettersom han flyttet mellom fødebyen og hovedstaden med de oppgaver han overtok i Union Co.
Som student i Oslo 1911 ble Skou både Norgesmester med Lyn og landslagsspiller. I 1913 og 1915 tilhørte han Odds mesterskapslag. Det er imidlertid som landslagsspilleren, som den sikre, kultivert og velspillende backen, vårt lands mange fotballinteresserte vil huske Skou. Hans karriere på landslaget ble like lysende som den var lang. Hele 41 ganger skulle han trekke i landslagstrøyen ute og hjemme. Skou var med på en rekke av de dyster som er blitt historiske i norsk elitefotball – den første uavgjorte kampen mot Sverige på Bislett i 1913 – de første seirene over Danmark og Sverige i 1918 – den første triumfen over Sverige på svensk bane i 1919 – og over England i de olympiske leker i 1920, begivenheter som det den dag i dag går frasagn om mellom norske fotballspillere. Sin siste landskamp, den 41. i rekken, spilte han mot Sverige i 1923.
I 1927 overtalte Norges Fotballforbund ham til å gå inn i ledelsen, først som styremedlem og så fra 1929, som forbundets president, et verv han hadde i fem år. I denne betydningsfulle periode for norsk fotball, med den annen «gullalder» for landslaget 1929-32, ledet han forbundet på en glimrende måte, innen- og utenlands. Det var ikke den lille sak som han ikke kjente til bunns og kunne diskutere med klubbenes ledere på forbundstingene, som han dirigerte på sin joviale, litt slentrende måte, møtt med tillit overalt, beundret og respektert av alle. Da han gikk av midt i 1930-årene var det ikke for å slippe taket for godt. Han var like til sin død den yngste i veteranenes skare, a jour med alt og alle, tilskuer på den minste som den største kamp hans kjære forbund eller hans egen klubb stilte opp i, og alltid beredt til å yte noe ekstra når onde dager meldte seg. Under et forretningsbesøk i London for noen år siden ble Skou rammet av et akutt sykdomstilfelle hvis følger han senere aldri overvant og som nu ble årsaken til hans død. Da han var ferdig med lørdagens arbeide på Unions kontor, gikk han bort i samfunnssalen for å overvære en del av fotballtingets forhandlinger. Sammen med et par venner brøt han opp ve 15-tiden for å spise middag. Det var hans mening å delta på representantenes hyggeaften på Oslo Nye Teater med etterfølgende samvær i teaterets foajé. Under hjemturen ble han rammet av et illebefinnende og døde da han kom frem til Legevakten. Hans død ble ikke kjent før fotballtingets avslutning kl.17.30, men da de 300 representanter kom i teateret klokken 20, ble de mottatt av styret som meddelte hva som hadde hendt, at forestillingen var innstilt, men at man ville arrangere en minnestund for Skou i teaterets foajé. Her sa forbundets visepresident Bernhard Lund noen ord før hver gikk til sitt.
Norges fotballspillere og fotballinteresserte vil minnes Per Skou som en de store kjemper fra arenaene hjemme og ute og som et av de fineste mennesker de har møtt.
VG og Telemark Arbeiderblad skriver i tillegg:
I 1961 kunne han feire tre jubileer, sin ansatt i Union Co i 50 år, det var 50 år siden han ble Norgesmester i fotball for første gang og 50 år siden han for første gang var med på landslaget. Så sent som tirsdag ble han tildelt Kongens Fortjenestemedalje.
Dagbladet 20.05.1941: Per Skou 50 år i dag
Per Skou er 50 år i dag. Hans navn vil alltid lyse som en fakkel i norsk fotballs historie. Ikke bare for hans 41 landskamper for Norge og for hans glimrende ledelse av Norges Fotballforbund i årene 1929-1934. Men hovedsakelig fordi Per Skou har vært en god mann å ha for norsk idrett samtidig med at han har forstått å nå meget langt i privatlivet. Han er som kjent direktør for Union Co i Skien.
Han er født i fotballbyen Skien. Den første klubben han spilte for var Grini fotballklubb, en gutteklubb. Senere kom ha over til Odd sammen med Skruen (Ingolf Pedersen), Jonas Aas, Per Haraldsen m.fl. Det var disse karene som dannet stammen i mange store Odd-lag. Skou flyttet til Oslo og sikret seg sitt første Norgesmesterskap som medlem av Lyn i 1911. I årene 1913 og 1915 var han å finne på Odds Norgesmesterlag. Mellom hans første og siste finalekamp skilte det hele 18 år. Den første var for Odd i 1910, den siste for Lyn i 1928. Hans djerve backspill vil aldri bli glemt, hurtig, konstant, pågående, bomsikker og glimrende plassering bestandig. Hva han har betydd for Odd og Lyn i alle år kan ikke overvurderes.
Skou har fått tid til å være medlem av Norges Landsforbund for Idretts styre, vært formann i Lyn hvor han er æresmedlem og han er eneste æresmedlem av Fotballforbundet. Han var den første utlending som fikk Dansk Boldunions æresmedlem, han er livsvarig medlem av Finlands Boldforbund, han har den svenske Vasaordenen og mye mer. Han har vært ansatt i Union Co fra 1911 til i dag.
Gratulerer hjertelig!
Skiensavisen Varden har i sin forbindelse med sin fødselsdagsartikkel om Per Skou, rettet noen spørsmål til ham, Her har en noen av dem:
«Hvem likte de best å spille ved siden av?»
«Otto Aulie var nok den beste.»
Hvilken spiller anser de for å være Norges beste forward?»
Den mest effektive var sikkert Jeja. Det beste av enkeltprestasjoner har jeg imidlertid sett av Brustad ved et par anledninger. Han kunne få ordentlig sving på det han!»
«Og keepere?»
««Skruen» hadde enkelte finfine kamper, Wathne og Tippen var også gode.»
«Den beste halfbacken?»
«Til tider var Alexander Olsen veldig god, men den jevneste og neste vi har hatt er nok Asbjørn Halvorsen.»
«Det beste Odd-laget?»
«Jeg synes 1913-laget var det beste»
«Det morsomste inntrykk fra fotballspillet?»
«Det er det som sitter igjen fra guttedagene med alle gutteklubbene. Vi hadde da opptil tre kamper om dagen.»
«Hvilken kamp er deres personlig beste?»
«Jeg regner selv høstkampen i Gøteborg 1919 som min beste kamp – vi slo svenskene 5-1 den gangen. Da spilte vi nesten bedre enn da vi slo engelskmennene i Antwerpen i 1928.»
Aftenposten 19.05.1951: En stor spiller og en stor leder jubilerer. Per Skou er 60 år i morgen.
En av Norges beste fotballspillere gjennom tidene, direktør Per Skou, Lyn, fyller i morgen 60 år.
Få idrettsmenn har forstått å sette slike spor etter seg i sin idrett, som Per Skou. Som spiller og administrator har han vært med på å gjøre fotballsporten til sommerhalvårets største publikumssport.
For sin enestående innsats har Norges Fotballforbund hedret han med sitt gullmerke. Han er også forbundets første og hittil eneste æresmedlem. Per Skou satt i fotballforbundets styre fra 1926 til 1934 og de siste fire årene var han forbundets leder.
Per Skou er uten tvil en av de ypperste spillere norsk fotball har fostret. Enten han spilte på klubblaget eller landslaget var innsatsen like stor. Han var en av disse kjempene som betyr så mye for et lag, og hans ro og styrke i alle situasjoner kunne ikke unngå å smitte over på kameratene.
Per Skou er egentlig Skiensgutt og gjorde sine første famlende forsøk som fotballspiller i BK1908, Skien. Han kom imidlertid ganske snart over til «storebror» Odd, hvor han ble Norgesmester i 1913 og 1915. Før det hadde han som medlem av Lyn i studietiden rukket å bli Norgesmester i 1911.
På landslaget debuterte han som høyre back mot Sverige i Stockholm i 1911. Vi tapte 1-4, og Per Skou´s debut var ikke avgjort heldig. Men han rehabiliterte seg ettertrykkelig mot svenskene året etter, og siden var han alltid en av de store støttespillere. Da han i 1923 takker for seg som landslagsspiller, hadde han 41 kamper bak seg, men ennå i mange år vedble han å spille for sin klubb Lyn. Selv i oldboys-alderen var han en av banens dominerende skikkelser.
Også på andre felt innen idretten har man dratt nytte av Per Skou´s sjeldne administrative evner. Da olympiakomiteen for vinterlekene neste år skulle oppnevnes, var det en selvfølge at Per Skou´s navn ble trukket inn. Han ble sjef for billettavdelingen og den jobben vil han sikkert klare like godt som i sin tid presidentstillingen i Fotballforbundet.
I det private liv er Per Skou direktør i Union Co. Hans venner vil feire ham med en fest i Drammensveien 45 i morgen.
Varden 20.05.1961: Moro og glede er betaling god nok i massevis i fotball. Per Skou er 70 år og like fotballinteressert. (Per Skou bodde på dette tidspunkt i Kirkeveien 71, Oslo)
Rask og rådsnar var Per Skou som fotballspiller. Men å spurte fra sin 70-årsdag lørdag makter han dog ikke. Samtidig er det 50 år siden han ble ansatt i Union Co og for 50 år siden spilte han også sin første landskamp i fotball. Store tall har alltid ligget hans hjerte nær som regnskapssjef og direktør i firmaet og sannelig fikk tallet på sin landskampsdeltakelse også høyt opp. 41 kamper er mye og særlig når man tenker på at de falt innenfor tidsrommet 1911-1923 da det ikke var så mange landskamper som nå.
Per Skou er altså en mann som har det både i hodet og bena. Arbeidsmessig sett forskanser han seg daglig bak tørre tallbataljoner og bokholderiets triste saklighet og skaper systemer og posisjoner av dette. System var det også over hans spill i unge dager. Fra den tid han spilte sammen med Otto Aulie på fotballaget, skapte de to en helt privat union, nemlig Skoulie A.S, et backforetagende som aldri gikk over ende, men som tvert imot ga rikelig utbytte for publikum.
Det var en gang. Det var tider da salig «Norig» kort og godt opplyste i sportsspalten at «Oddane vant som vanleg». Og det var en tid som f.eks. opplevde kampen mot Ready i 1913 på gamle Sportsplassen. Odd var stor favoritt, men Ready var gode og ledet 3-0 ved pause. Så kom Odd for fullt i annen omgang og vant 4-3- Hva fader Skou da sa til sin håpefulle pode var illustrerende nok. Det var ingen ros for annen omgangs innsats, ingen direkte hyldest for seieren, men bare en stille undring: Jeg skjønner ikke hvorfor dere ventet så lenge med å lage mål?
Men så Per Skou i dag:
«Fotballspillet blir man aldri lei og jeg er like ivrig som før. For å ta en søndag for et par uker siden. Jeg startet på Voldsløkka på formiddagen med å se en guttekamp, dro til Ullevaal og så en landsdelsseriematch, suste av gårde til Strømmen og så førsteomgang av Strømmen – Odd og ilte så tilbake til Oslo for å se Bangu mot en Oslokombinasjon.»
«Hvordan rekker de alt dette?»
«Jeg har en venn og han har bil.»
«Men likevel?»
«Han har en rask bil!»
«Imponert over dagens fotballnivå?»
«I grunnen ikke. Serien har ikke holdt hva den lovet. Det blir for mye kamp og for lite spill om poengene. Matchen blir preget av mas og oppjagethet.»
«Den gang og nå?»
«Selve mentaliteten er helt forandret. Jeg tror det var mye mer interesse for spillet i mine guttedager. Det var klubber overalt i gatene, en mer almen fotballinteresse om De vil. Vi drev med alt mulig innen idretten. Per Hol var et av samlingspunktene, han kunne jo nærmest alt. Men også vi mer typiske fotballgutter puslet i andre idretter slik at vi læret å beherske kroppen. Alle gutten på laget kunne f.eks. gå på hendene over skranken og vi syslet litt med friidrett og hadde i det hele tatt et ekte sportsmiljø. Gutteklubben BK 1908 som gikk inn i Odd i 1910 ble en verdifull innsprøyting. Otto Aulie, Skruen (Ingolf Pedersen), Per Haraldsen og jeg og flere kom inn på den måten og dannet stammen i 1913-laget., det beste laget Odd har hatt til dato. Jeg torr ærlig og oppriktig at det ville ha slått dagens Odd-lag. Ikke bare hadde dette laget fart og innsats, men også teknikk. Våre ytrevinger Jonas Aas og Henry Reinholt var vel så hurtige som dagens spillere.»
«Kan man unngå profesjonisme i Norge?»
«Jeg har mye imot den kravmentalitet som man ofte ser eksempler på i dag. Et er allright med premier til spillerne, men betaling bør de ikke ha. Man må ha glede og moro av sin idrett. Det er betaling god nok!»
«Hvilken spiller har imponert dem mest?»
«Jørgen Juve i landskampen mot Tyskland i Magdeburg i 1933. Kampen endte 2-2 og Juves backspill er den beste enkeltprestasjon jeg har sett av noen norsk spiller.!
«Og hvilken kamp erindrer de best?»
1919-kampen Norge – Sverige, som Norge vant 5-1 i Gøteborg. Jeg setter den seieren høyere enn seieren over England året etter. Vi kom fra diverse klubber og var uvant med å spille på gress, men laget gikk sammen så det var en fryd.»
«Vil den nye serieordningen gi bedre spillernivå?»
«Det er jeg slett ikke sikker på. Jeg mener det beste ville være en avdeling bestående av ca. 15 klubber som spiller enkel serie. Nå er det gode baner over alt så fordelen med hjemmematcher er ikke så stor lenger. Nedrykningsprosenten er for stor nå og jeg er redd for at den nye 2. divisjonen vil vise seg å bli meget vanskelig økonomisk sett.»
«Når de tenker på noe annet, tenker de da på noe annet enn fotball?»
«Jeg spiller bridge. Vi er 16-17 interesserte som spiller hele vinteren og har en hyggelig avslutningsfest på vårparten – når fotballsesongen begynner!»
Kej
Varden 26.02.1962: Per Skou er død
Direktør Per Skou, regnskapssjef i Union Co., døde plutselig lørdag. Han hadde overvært tinget i Norges Fotballforbund og falt om på gaten rammet av slag.
Per Skou ble vel 70 år gammel. Han var født i Skien hvor han tok artium og hvor han kom med i idretten. Her fant han også sin arbeidsplass, Union Co, hvor han siden trofast holdt seg i over 50 år.
Sin idrettskarriere startet Per Skou i en liten gutteklubb, kom så sammen med en del andre kjente fotballspillere via «Boldklubben 08» til Odd hvor han har utkjempet mang en hard dyst. På grunn av flytting til Oslo har han også representert Lyn, Oslo i mange sesonger
Det er ikke så rent lite Skou har prestert innen norsk fotball. Tre ganger ble han Norgesmester, for Lyn i 1911 og for Odd i 1913 og 1915. Han deltok i olympiaden i 1912 og i 1920 og har hele 41 landskamper i fotball.
Etter sin aktive tid som fotballspiller kom han inn i Fotballforbundets styre og var fotballpresident i 5 år. Foruten fotballforbundets gullklokke og gullmerke, ble han også utnevnt til forbundets første æresmedlem.
Med sin store dyktighet nøt han den aller største tillit på sin arbeidsplass. Som regnskapssjef i den store bedriften spilte han en avgjørende rolle for dens utvikling og drift. Ved siden av sin faglige dyktighet, ble han også verdsatt umåtelig høyt på grunn av sitt vesen, enkel, konsis og gjerne med en hyggelig snert i replikken.
Det samme preget han også som aktiv fotballspiller og som administrator. Han var eneren, den fødte leder, et overskuddsmenneske med innsatsvilje og humør. Han var glad i sin sport og han sviktet den aldri. Så sent som i fjor var han en fast gjest på Ullevaal og Bislett og tok gjerne med seg flere kamper samme søndag. Særlig interesserte han seg for juniorene i norsk fotball og fulgte dem med et våkent øye. For ham var fotball lek og overskudd, derfor var amatørlinjen naturlig for ham. Idretten ga så mye i seg selv at man ikke burde trenge ytterligere gaver, hevdet han med stor styrke.
Per Skou var en landskjent skikkelse. Både som bransjemann og idrettsmann var han høyt skattet og respektert. Odd og Skien har mistet en av sine store. Fotball-Norge står også i dag synlig redusert. Skou var liksom blitt en del av vår fotball. Det han sa og mente, ble alltid tillagt stor vekt og han kunne argumentere og debattere så det var en lyst og høre ham.
Skien og Telemark beholdt alltid en bred plass i hans hjerte. Til sin barndoms strøk vendte han ofte tilbake og traff gamle, gode venner. Hans tanke var klar, hans holdning rakrygget og hans lune vesen gjorde ham avholdt hver han ferdes. I sin idrett, i sitt arbeide, i privatlivet, var han kjernekaren, overskuddsmennesket, kameraten som ofte glemte seg selv – men aldri andre!
KJ. E.
I dødsannonsen i Varden 27.02.1962 tas det avskjed med far, svigerfar og bestefar.
Gudrun og Sverre Haugen – Merete og Per-Kristian
Han ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo 01.03.
