Han vet ikke om han noen gang kommer hjem, men telemarkingen vet at han vil videre og han sikter mot den ypperste eliten.

Det var derfor han tok med seg kona og datteren og flyttet fra New York, noe Ronny Deila på én måte beskriver som «idiotisk».

47-åringen lever for nye utfordringer, læring og de gode menneskemøtene. Telemarkingen vil se hvor langt han kan dra det - og han vil ikke se seg tilbake og angre på at han ikke tok sjansene.

Han tar seg god tid til å prate med TA denne morgenen. Ronny Deila har hatt suksess i to verdensdeler og så å si vunnet det han kan, men han tar ikke av.

– Det å være fotballtrener er ikke så travelt som noen skal ha det til, det er ganske vanlige dager, innleder han fra hjemmet han deler med kona Ana og yngstedatteren Isabella (6).

Samtalen skal vare en time og tar oss fra Telemark og på en reise de fleste, i beste fall, bare kan drømme om.

Ronny er fortsatt Ronny fra Porsgrunn, familiemannen og kameraten.

Og en fotballtrener, eller fotballeder, som kan vinne titler i sitt fjerde land.

Det er unikt.

Vi nevner Pep Guardiola som også har titler i tre land, José Mourinho i fire og Carlo Ancelotti i fem.

– De har vunnet i litt andre ligaer, da, kommenterer porsgrunnsmannen og smiler.

Men også Ronny Deila har store ambisjoner. Det er derfor han byttet ut USA og det gode livet der med Europa og Belgia.

Men mer om det senere.

Ronny har funnet sitt nye hjem i Brussel. Familiemannen er opptatt av å lede med et smil, det skal være trivsel, han trener mennesker, ikke fotballspillere.

Nå er han stjerne i Belgia. Ronny Deila har fått ny fart på den gamle storheten Standard Liège. Fire strake seire og fullsatt stadion med over 25 000 tilskuere, sier sitt. Denne fredagen ble det tap, men det endrer ikke Ronny Deila. Han lever sitt liv, like trygt og med de samme verdiene.

– Jeg vil lede gjennom verdier som gir erfaring og trygghet, det skal være viktig og gøy, sier Ronny Deila.

– Jeg vil utvikle noe, skape noe og bety noe for andre mennesker, legger han til.

For at 47-åringen skal fungere best mulig, har han landet på at tre ting må være på plass; Søvn, et bra kosthold og trening.

Derfor legger han seg rundt klokka 22 og står opp 06.00. Hver dag.

Ryggen tillater ikke en daglig løpetur, så noen ganger blir det en gåtur like etter at han står opp.

Slik får han en god start.

Etter frokosten, setter Ronny seg i bilen og kjører de 55 minuttene fra Brussel til Liège.

– Vi bor fem minutter unna flyplassen. Her er det en internasjonal skole og det er viktig for oss med tanke på «Bella». Det å kjøre 55 minutter hver vei er kjempeålreit, ja deilig. Det er den eneste fritiden jeg har. Slik var det også i New York og i Skottland. Da kjørte jeg i 40- og 35 minutter. Jeg kopler helt av, hører på podkast eller musikk, eller bare har det helt stille.

– Har du noen podkaster du vil anbefale?

– Ja, både High Performance og Happy Place er veldig bra, svarer han.

Ronny Deila har en jobb der mange kan bli selvopptatte, men 47-åringen bryr seg om andre og hvordan folk rundt ham har det. Derfor blir også denne samtalen både lang og god.

Ronnys behandling av mennesker har blitt en suksessfaktor - helt fra Drammen, til Glasgow, til New York og nå Liège.

– Alle stedene har vært bra å bo og jeg har stortrivdes. Jeg har vært villig til å lære andres kultur, men også holdt på mitt. I tillegg er Ana og Bella veldig gode til å tilpasse seg, sier han og fortsetter:

– Da jeg var 29 år, trodde jeg at jeg skulle bli i Grenland til jeg døde, men det at jeg da tok sjansen og dro til Viking, er det beste som kunne skjedd. Det er slik jeg har fått oppleve så mye, fastslår Urædd-gutten med 12 år i Odd.

Humøret er på topp. Ronny Deila har balansen i livet. Familie og venner betyr mye, det samme gjør det å gå på jobben med et smil, det å ha det gøy og utvikle seg selv sammen med andre.

Får Ronny en time med løping på morgenen, er starten som den skal.

– Da plystrer jeg i bilen på vei til jobb, smiler han.

Men det har ikke alltid vært bare plystring og godværsdager.

Det var ikke bare lett å flytte fra tvillingdøtrene Thale og Live for å ta toppjobben i storklubben Celtic i 2014.

Men Ronny måtte. Suksessen i Strømsgodset, med både cupgull og et nærmest sensasjonelt seriegull, hadde satt ham i en unik posisjon. Plutselig skulle han ta over en av de mest ærverdige britiske klubbene - der kun seier er godt nok.

– Det jeg er mest stolt av er at jeg aldri har vært redd for å hoppe inn i nye ting, ta sjansen. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke vært her i dag. Jeg vil hele tiden lære for å ta nye steg. For meg er det viktig å hive seg ut i det ukjente. Det å prøve og erfare er det som utvikler meg - både som menneske og fotballeder, sier han.

Fortsetter neste side

Pappaen heier på døtrene og deres karrierer. Selv var Ronny en talentfull håndballspiller før det etter hvert bare ble fotball. Nå er det Thale og Live som er aktive i henholdsvis Molde og Sola - og på landslag.

De har blitt 22 år og opplever sine oppturer etter hard og målrettet jobbing.

Thale er inne på det norske kvinnelandslaget, som nylig spilte Golden League i Danmark og forbereder seg til et nytt mesterskap i desember. Live er på rekruttlandslaget.

– Det er kjempegøy og jeg er så glad på deres vegne. Dette har de jobbet så hardt for, sier trebarnspappaen.

– Unødvendig å spørre om du er stolt?

– Ja, det er unødvendig, ler han.

Yngstedatteren, Isabella, har blitt seks år - og får en helt unik og språklig oppvekst.

– Når Bella ser på søstrene sier hun at hun skal bli håndballspiller, men foreløpig er det mest skuespill og synging, forteller pappaen i det flerspråklige hjemmet.

Med en mor som er oppvokst i Colombia og Spania, snakker Bella flytende spansk, men også engelsk. Og nå lærer hun fransk. I tillegg snakker Ronny norsk til henne.

– Hun har dessverre mistet norsken litt. Det ble for lite besøk i USA under pandemien, men jeg prøver og hun forstår det jeg sier selv om hun svarer på engelsk.

Tilbake til Skottland og presset der.

– I Celtic må du vinne, sånn er det bare. Det var selvsagt en stor forandring for meg, og vi har jo sett hvordan det har gått med andre trenere i Storbritannia. Jeg mener at Celtic hadde vært topp-seks, og kjempet om gullet, hvis de spilte i Premier League og hadde de pengene som er der. Fotball er religion i den byen. Derfor er presset også så enormt. Jeg fikk prøve og erfare, det var fantastisk. Ingen ting blir større, ingen ting tøffere eller med mer press. Det var moro, men slitsomt med 60 kamper i året og krav om å vinne hver tredje dag. Jeg ville aldri vært foruten den tiden og 26 kamper i Europa. Det var utrolig viktig utvikling for meg, både som menneske og som trener, forteller han.

Etter Celtic-årene ble det en liten tur hjem, men heller ikke Ronny Deila klarte å få til Vålerenga.

– Jeg kunne sikkert gjort noe bedre, men noe ble også gjort veldig bra. Uansett, da New York kom på banen, var det ikke noe å tenke på og vi fikk to og et halvt år der. En enorm opplevelse, konkluderer han.

– Var det å vinne i USA din største trenerprestasjon?

– Ingen ting blir større enn å vinne med Godset. Jeg fikk bygge helt fra bunnen og vinne både cupen og serien. Forutsetningsmessig kan det ikke bli større, svarer Ronny Deila.

– New York City er en svær klubb og ligaen blir større og større med 25 000 tilskuere i snitt på hver kamp. Det å bo i den byen var også en opplevelse og annerledes enn i Skottland. I New York opplevde jeg en ny frihet, jeg ble ikke gjenkjent og kunne leve et anonymt liv – som jeg liker aller best. Og så har du alt det kulturmessige, restaurantene og utelivet. I tillegg fikk jeg reise mye rundt i både USA og Mellom-Amerika, men det var også en enorm belastning reisemessig. På tre måneder fløy vi halvannen gang rundt jorden. Vanlig flytid var seks timer én vei.

– Det å vinne med New York var også helt rått. I USA betyr sluttspill alt, uansett idrett. Og da vi vant var det klubbens første trofé noensinne, forteller den tidligere midtstopperen.

– Livsmessig var det selvsagt helt idiotisk å reise fra New York, legger han til med et smil.

Nå er han altså tilbake i Europa. Ronny Deila har latt seg imponere av Standard Lièges supportere.

– De er på nivået til Celtic og er kjent som de beste supporterne i Belgia. Standard Liège er en tradisjonsrik klubb som alle liker, men klubben har slitt en del og i fjor stormet supporterne banen. Nå har det heldigvis vært bra en periode og stadion er intim og du føler at du har 28 000 oppå deg. Dette er en spesiell klubb med en helt spesiell atmosfære som egentlig er bedre enn i Celtic der supporterne kunne være mer blaserte og vant til å vinne.

– Jeg må bare ta en dag av gangen og ha kvalitet i alt jeg gjør. Gjør vi ikke de rette tingene kan vi tape mot hvem som helst, men vi kan også slå alle – som seieren mot Club Brügge. Det var stort. I fjor endte det nesten med nedrykk, og klarer vi å komme oss inn blant de åtte beste og til sluttspillet, er det en gedigen suksess, mener Ronny Deila.

47-åringen legger ikke skjul på at han har store ambisjoner. Han vil levere i Belgia og jakte andre toppjobber i de aller største ligaene.

– Jeg ville prøve et nytt land, og jeg hadde et par andre muligheter. Men jeg så nå på det neste steget som et mellomsteg på veien mot de store klubbene. Når jeg ser tilbake, skal jeg vite at jeg i alle fall har prøvd. Spillere herfra går også til de store klubbene i Europa. Det hadde jeg ikke vært aktuell for hvis jeg ble i New York. Jeg må gjøre noe mer i Europa og i Belgia kan jeg være aktuell for alle land. Det hadde jeg ikke vært hvis jeg tok en klubb i Championship, understreker Ronny Deila.

– Jeg trives med det jeg gjør, jeg har det bra og kan smile hver dag. Resultatene kommer som en konsekvens av det jeg gjør.

– Flytter du hjem til Norge noen gang?

– Det vet jeg ikke. Jeg vil fortatt reise og oppleve nye ting, men du vet jo aldri. Kanskje skjer det noe som gjør at vi flytter til Norge, men det er ikke planen nå. Vi er eventyrlystne, avslutter Ronny Deila.