Peder Henriksen ble født i 09.06.1890 av foreldrene Herman Pedersen fra Solum og Anne Gregoriussen fra Skien. De kalte seg Pedersen og Henriksen litt om hverandre, men det endte med Henriksen. Faren Herman var smed, et yrke også Peder overtok.
Familien bodde i Hjellen og hadde fra før barna Berta Petronelle f.1882, Peder Gunerius f.1885, men døde. Anna Hermine f.1887. Mary Jensine Theodora i 1888. Vår Peder Gunerius ble altså født i 1890. Siden ble Mary født i 1897.
De bodde i Nedre Hjellegt 14 i 1900, men i 1910 bodde familien i Oscarsgt.
Peder ble konfirmert i Skien 1904 og i 1907 briljerte han som ung og lovende spiller i Odd.
I 1910-1913 bodde og arbeidet Peder Henriksen i Larvik som mekaniker og han er ikke i lagoppstillingene til Odd i disse årene. Han sto derimot i lagoppstillingen til Fram og spilte kretskampen mot Odd i Skien i 1910. Fram vant 3-0, men Odd protesterte fordi de mente Peder Henriksen ikke var spilleberettiget siden han hadde spilt for Odd tidligere i sesongen. Odd fikk medhold og omkampen vant Odd. I 1913 er han tilbake i Odd.
Peder Henriksen er Norgesmester fire ganger for Odd, 1913, 1915, 1919 og 1922. Han spilte i ni cupfinaler. I 1915 fikk han også en landskamp, mot Danmark i København. Resultatet 1-8 var kanskje en av grunnene til at han ikke fikk flere landskamper.
I 1965 fyller han 75 år og SIXTEN skriver i Varden 09.06:
«Støe, solide Peder Henriksen er 75 år i dag. En høy alder vil mange si, men den som møter den gamle Odd-back-kjempen på sin daglige tur over strøket eller på fotballbanen vil bestemt nekte å tro at han er kommet så langt oppe i årene – ung i sinn og skinn som han er. En staut kar.
Dagens jubilant hører til de «store» i Odds Ballklubb. Ikke mindre enn fire ganger ble han Norgesmester, i 1913, 1915, 1919 og 1922. Fem ganger var han med som tapende finalist, og en gang akslet han landslagstrøyen. Det står respekt av mindre.
Peder Henriksen var en usedvanlig flott type på banen, haard med, rentspillende og en større flegmatiker enn de fleste. Hendte det iblant at Skruen var en tur ute i feltet sto Peder alltid bak som en siste skanse og noe overraskende skulle inntreffe. Ingen overlisting der i gården. Peder Henriksens lune er gull verd. Han har sine bestemte meninger og har bakgrunn for å hevde dem. Særlig imponert over våre dagers fotballnivå er han ikke. Man gjorde det hele så uhyre mye enklere før, uten at resultatene uteble av den grunn. I dag er man alt for bundet av systemer, det gis ikke samme anledning til improvisasjon.
Peder Henriksen har mange, ja bare venner, som sikkert vil vite og huske på ham, selv om han har dradd sin kos på 75-års-dagen.»
Peder Henriksen døde i Skien 09.11.1975. Han bodde da i Oscarsgate og ble begravet på Johannes kirkegård.
Nekrologen skrevet av sportsjournalist Sixten gir et godt bilde av Peder Henriksen:
«Etter noen tids sykdom er skiensmannen Peder Henriksen, Oscarsgate, død vel 85 år gammel. Peder Henrik, som han het i venneflokken vil huskes som en av de store spillerne fra Odds glansperiode. Han ble norgesmester fire ganger, og han deltok i cupfinalen hele ni ganger, flere enn de fleste. En gang akslet han landslagstrøya.
Peder Henriksen hørte til de spillere som ruvet på banen. Fysisk sterk som han var kom han til å spille en fremtredende rolle i forsvaret hvor han ofte var siste skanse sammen med keeper «Skruen». Han var en uvanlig fair og fin spiller med en utpreget teft for situasjonsbedømmelsen, en egenskap man ofte savner i dagens fotball. Sin naturlige styrke brukte han med stor lempe.
Like inntil sykdommen inntraff beholdt han interessen for fotball, og Odd selvsagt i første rekke. Det var en fornøyelse å høre ham berette om spillet og opplevelser og ikke minst kameratskapet, som var særlig fremtredende innen Odd-guttene i de dager. Selv var han som oftest midtpunktet. På sin lune måte vant han venner og tillit i alle leirer. Svært få kunne turnere en replikk som han.
Peder Henriksen, som var født i Hjellen, var smed av yrke, fagmann til fingerspissene, et arbeidsjern av den gode gamle skole. I en lang rekke år var han ansatt ved Hydro hvor han ble satt uvanlig stor pris på, ikke minst blant de han arbeidet sammen med.
Peder Henriksen var en helstøpt kar, en kar som hadde bare venner. Han vil bli savnet av alle som lærte ham å kjenne – på fotballbanen og i det faglige liv.»
PD 04.04.1970:
TA 09.06.1970:
