Han hadde sin aller beste tid i Skien. Selv om den tok slutt altfor tidlig.

Begrepet «kulthelt» er kanskje noe slitt, men i Thomas Røeds tilfelle, og med tanke på det avtrykket han la igjen i Telemarks hovedstad, er det vanskelig å finne en mer passende beskrivelse.

Nå – omtrent 20 år etter at han forlot – byen, snakkes det fortsatt om 48-åringen.

– Hvordan folk husker meg? Det er vel driblingene, da. Jeg var av den oppfatning at hadde man muligheten, så skulle man drible. Jeg er litt oppgitt over kantspillere i dag som spiller støttepasninger, smiler han.

– Også var jeg kanskje litt «lat».

– Ja, var du «lat» eller bare «smart»?

– Det var nok en kombinasjon. Det var jo ikke sånn at jeg ikke gadd å løpe, men andre var kanskje litt mer synlig enn meg på defensiven. Hvis du ikke lykkes så ofte, så ser det ofte litt halvslapt ut. Jeg var nok en publikumsspiller, og da blir man gjerne litt sårbar også. Når det går veldig bra blir man veldig synlig, men lykkes man ikke blir fallhøyden tilsvarende stor. Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, men jeg likte å prøve.

Han kom i 1998 og var med på alle de store høydepunktene. Først opprykket til eliteserien, så cupfinaleseieren i 2000. Thomas Røed var der under store deler av reisen som har gjort Odd til det de er i dag. Et stabilt eliteserielag. Egentlig var han en del av et spennende Strømsgodset-lag, og hadde det fint i hjemtraktene sine. Så skulle Godset satse, og hentet inn flere store profiler – blant andre Jostein Flo. Da luktet den daværende 24 år gamle ballkunstneren lunta.

Samtidig som Odd-trener Tom Nordlie så en mulighet.

– Vi spilte en treningskamp mot Odd den vinteren, og etterpå var det planlagt et møte med Nordlie. Etter det skjedde ting veldig fort, og jeg ble klar for Odd like etter, forteller han.

– Og jeg angrer jo ikke på det. Odd rykket jo opp det året, mens Strømsgodset gikk ned.

– Var det litt deilig den gangen å vise Godset at de tok feil om deg?

– Ja, helt nydelig. Det blir jo sånn, smiler han.

De kommende årene ble Odd nemlig et av de beste lagene i Norge.

– Vi var nok i alle fall topp seks. Vi hadde et høyt toppnivå, husker jeg. Vi kunne sikkert vært mer seriøse, trent hardere og satt høyere krav til oss selv. Men så var vi en glad gjeng, da. Jeg tror ikke det er så mye av det lenger nå, som vi hadde da. Det er i alle fall det jeg hører rundt omkring. På den tiden samlet vi oss etter kampene, dro på turer og prioriterte det sosiale. Vi holdt sammen nesten døgnet rundt. Det får man resultater av, men kanskje gjør det også at det svinger litt mer.

Opprykket til eliteserien, den påfølgende gode starten i eliteserien og to cupfinaler på to år. Det var skikkelig fotballfeber i Telemark på slutten av 1990- og starten av 2000-tallet.

Og spillerne – som Røed forteller – var ikke fremmed for å menge seg med dem som heiet på dem.

Det var ofte god stemning på utestedet Mets.

– Jeg tror ikke vi var der så mange ganger etter tap, men vant vi så møttes vi der hver gang, tror jeg. Det var helt naturlig for oss. De fleste som driver med idrett, i alle fall som jeg kjenner, syns det er godt å gå ut og ta noen øl, å avreagere litt, etter å ha gjort noe bra. Da var det Mets for oss. Der hadde vi mange fine kvelder, forteller han.

Og i opprykkssesongen var det spesielt mye å feire.

– Tar vi bort enkeltkamper der både jeg og laget gjorde det bra, så husker jeg at vi feiret opprykket seks-sju helger på rad.

– Før eller etter det var klart?

– Det startet vel da vi skjønte at det gikk vår vei, smiler han.

Så viktig var stamstedet at han bare måtte innom der etter cupfinaleseieren i 2000.

– Jeg husker banketten, og bussturen hjem til Skien, med bulka pokal og masse styr rundt det. Vi endte opp på rådhusbalkongen med et hav av folk som var der for å feire seieren. Jeg husker vi hadde booket et sted etterpå, men jeg bare måtte innom Mets først for å få en drink i pokalen sammen med de guttene som var der. Pokalen ble fylt opp, for å si det sånn, smiler han.

Det var en annen tid. Mye var «bedre», men langt fra alt. Hvor Odd var den gangen, rent profesjonelt, og hvordan det er i dag, kan knapt sammenlignes. Thomas Røed husker med gru tilbake på treningsforholdene – i alle fall vinterstid.

Forhold ingen hadde akseptert i dag.

Treningene foregikk på en av de aller første og enkleste kunstgressbanene, med filtdekke, i minusgrader. Visste man ikke hva «telehiv» var, fikk man det rett i fleisen. Alternativt trente de inne i Stevnehallen, på betongdekke, eller i Skjærgårdshallen i Langesund.

– Det hadde ikke funket i dag, for å si det sånn. Jeg husker den første vinteren i Odd, da vi trente på det filtdekket på treningsbanen med masse «bulker» i gresset. Det var rett og slett livsfarlig. Jeg husker blant annet at jeg tråkket over på den banen – to dager før serieåpningen mot Start. Ikke hadde vi fysioterapeut på den tiden heller. Det var Starts fysio som måtte teipe meg opp før kamp, slik at jeg kunne komme inn siste kvarteret, minnes han.

Da ren fysisk- og styrketrening sto på programmet, var det så som så både med plan og vilje til å gjennomføre.

– Det var helt komisk når jeg tenker tilbake på det. Noen var hissige på litt benkpress og beinpress, mens resten jogga litt på mølla, eller drakk kaffe og leste avisa. Det var null program og oppfølging. Nå er det jo helt annerledes med tett oppfølging allerede fra tidlig alder. Du blir målt hele tiden, med disse vestene som forteller deg hvor hardt du har trent. Vi gjorde bare det samme hele tiden, vi.