Det er en eneste stor eventyrhistorie. Etter 32 år i «mørket», ble det endelig lys.

Feststemning. Rett og slett feber. I hele Telemark.

Bak sto en ung romeriking. Og en gjeng meget sterke personligheter.

Det startet egentlig 7. oktober 1997. Da kunne TAs abonnenter lese «Nordlie takket ja». En 35 år gammel Skjetten-trener skulle ta over Odd. Mange satte spørsmålstegn ved hvem denne karen egentlig var.

– Jeg husker jeg kjørte til Skien, og snakka med det som nå er ekskona til Erik Holtan på telefon for jeg rota med veibeskrivelsene over Siljan. Jeg syntes det var veldig langt til Skien, smiler Nordlie.

Om enkelte var skeptiske, skulle det ikke ta lang tid å overbevise dem. Valget var godt. Så godt at det under ett år senere ble klart at Odd skulle spille eliteseriefotball igjen for første gang siden 1967.

Han hadde vært trener på Romerike i ti år, og gjort bra med Skjetten i 2. divisjon da han ble kontaktet av skiensklubben. Avtalen var at han skulle få heltidsjobb av Skjetten, som solgte telefonkataloger, men det løste seg aldri. Dermed var han åpen for å bytte beite.

– Jeg trente jo Bjørn Heidenstrøm i Bærum sammen med Lars Tjærnås i 1992. Jeg tror han tipset Odd om meg. Jeg møtte ham nå nylig, og han mener han aldri hatt fått æren for at jeg ble ansatt. Så da kan han vel få litt anerkjennelse nå da, smiler Nordlie.

Første møte med Odd var imidlertid tre år før den tid, i 1993/1994-sesongen. Da kom han til Odd stadion med sitt Lørenskog-lag. Allerede da fikk han en fornemmelse av hva fotballbyen Skien var for noe.

– Jeg hadde et inntrykk av spillerne den gangen, at de var litt «lokale tarzaner» med 2000 tilskuere på tribunen i 2. divisjon og helter på nattklubben Hawk. Jeg følte vi kanskje røska litt opp i den kulturen der. Det hadde sikkert Lars-Borgar Waage gjort før meg også, men det var det jeg husket. Det var status å spille i Odd. Sånt kan være positivt, men også en hemsko for videre utvikling, sier han.

Og han legger ikke skjul på at han kom til en garderobe med mange sterke personligheter. Arne Sandstø, Erik Holtan, Ronny Deila og Bård Borgersen – blant flere. Hvordan skulle en 35 år gammel «fersking» overbevise dem om veien til opprykk?

– Det var oppegående spillere. Hadde ikke jeg vært oppegående rent taktisk, hadde jeg blitt drept ganske fort i det miljøet der. Men vi fikk en bra tone. Jeg var ganske klar på hvordan jeg ville ha det, også hadde jo Lars-Borgar lagt et bra grunnlag med en fotballfilosofi som lignet på min. Men jeg tror jeg var ganske flink til å involvere dem.

Likevel, det ble noen feider. Det var uunngåelig. Enkelte ting måtte tas tak i.

– Da jeg kom dit, var det for eksempel lov til å røyke på spillermøter. Erik Holtan satt også foran i spillerbussen, med vinduet åpent, og røyka sammen med bussjåføren, Walter. Det var en ting jeg måtte ta tak i, uansett hvor upopulært det var. I tillegg var det to garderober i det gamle bygget. I den ene av de satt spillere som spillere som Erik Holtan, Torjus Hansén og Frode Johnsen. Og der tok de en røyk innimellom, minnes Nordlie.

Treneren selv ble også utfordret og testet. Én episode glemmer han aldri.

– Erik Holtan var veldig lat på en trening, husker jeg, sto i mål og bare reddet med beina. Tom Helge Jacobsen ropte på ham og Holtan svarte bare «det er bedre å stå riktig, enn å løpe feil». Så begynte Ronny Deila å kjefte litt han også, og da sa jeg noe sånn som at «jeg er enig med Ronny, nå må du skjerpe deg ellers så kan du gå». Da så Holtan på meg og ropte: «Du er ikke lenge her du heller». Samtidig fikk han en ball på halvspretten og klinka kula mot meg, rett over hodet mitt, ler Nordlie.

– Vi hadde imidlertid en forsonende samtale etter treninga. Det var en del temperatur på feltet den gangen, men vi tok sånne ting med en gang i stedet for at det utartet seg til noe som kunne ligge og ulme.

Og Nordlie fikk spillerne til å dra i samme retning. Odd var suverene i 1. divisjon det året, og vant til slutt med ti poeng på Skeid. 37 plussmål lot seg også høre. To av de tre tapene kom etter at spillerne hadde sikret opprykket.

– Det var temperatur på feltet, men jeg tror det var noe av suksessen også. Det var konkurranse på treningene, og det gjaldt å vinne uansett hva vi holdt på med. Jeg tror vi fant en fin greie, og en gjensidig respekt for det fotballfaglige. Også var det jo livets glade gutter mange av dem, forteller han.

– Noen trenere hadde kanskje tuppet ut en spiller for å slenge med leppa og skyte ballen mot en?

– Men jeg har aldri vært sånn. Jeg var ganske tøff med spillere selv, og da må du tåle å få noe tilbake. Sånn var det i flere klubber jeg var i, for eksempel i Lillestrøm. Da sendte jeg Anders Rambekk, Olivier Occean og Kasey Wehrmann rundt Oksefjellet i Lillestrøm og ga dem beskjed om at hvis de ikke ble venner før de kom tilbake, så fikk ingen av dem spille.

En annen gang fikk han høre det på feltet av Thomas Røed. Tom Nordlie holdt på med en omfattende a-lisensoppgave (den høyeste trenerutdannelsen på den tiden, red.anm.) samtidig som han trente Odd.

– Det var veldig kaldt, og vi trente på frispilling bakfra. Thomas Røed sto ute på venstrevingen og frøs. Plutselig ropte han: «Du Nordlie, nå har vi kommet til side 83 i den jævla oppgaven din og jeg har ennå ikke fått ballen», ler Nordlie.

– Hadde jeg vært en annen type trener, hadde jeg kanskje kasta ham ut. Men i den gjengen, uten å ha akseptert den type kommentarer, så hadde du vært ferdig som trener. Det var en dynamikk der som funka.

Det er mer i ettertid han har tenkt på hvordan han håndterte alle situasjonene.

Som da det brøt ut fullt kaos i garderoben under en cupkamp mot Ullern.

– Var det bare flaks, eller var det intuitivt den gangen der, at både spillerne og trenerne var flinke til å tenke «hvem har jeg med å gjøre her?». I hvor stor grad skal du få lov til å være deg selv? Det må være plass til alle mennesketyper, tenker jeg. Jeg var ikke så bevisst på det da, men jeg har jo jobbet mye med temaet etterpå. Jeg husker en episode fra Lillestrøm, da klubben erstattet Dennis Schiller med Ole Einar Martinsen. Ole Einar var kanskje noen prosent bedre enn Dennis på den tida, men laget mistet det sosiale høydepunktet i garderoben etter det. Frode Grodås fortalte meg hvordan hele garderobemiljøet falt sammen da Dennis Schiller reiste.

Nordlie og teamet hadde også en imponerende teft på overgangsmarkedet. En av de første spillerne han hentet til klubben, var Morten Fevang. Men der måtte han legge inn en ekstrainnsats selv.

– Jeg var på vei til Bø, for en treningsøkt i Telemarkshallen, husker jeg, også ringte Steinar Thorstensen meg og sa at «nå har vi kjøpt han spilleren fra Runar du ville ha». Det viste seg å være Glenn Jacobsen, ikke Morten Fevang. Jeg heiv meg derfor over telefonen og ringte til Fevang, som var på vei til HamKam for å skrive under der, fikk snudd bilen og kjørte ned igjen til Skien. Der møtte jeg Fevang og fikk han til å skrive under. HamKam rykket ned det året, mens vi rykket opp, smiler Nordlie.

Det påfølgende året, etter opprykket, kom spillere som Jan-Frode Nornes, Sami Mahlio, Espen Hoff, Christian Flindt